Pump av Aerosmith
album av Aerosmith From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Pump er det tiande studioalbumet til det amerikanske rockebandet Aerosmith. Det kom ut 12. september 1989 på Geffen Records. Albumet nådde femteplassen på den amerikanske albumlista,[10] og selde til 7x platina hos RIAA i 1995.[1]
Albumet inneheld hitsinglane «Love in an Elevator», «The Other Side», «What It Takes», «Janie's Got a Gun», som alle gjekk inn på topp 40 på Hot 100 i USA. Det har òg eit sertifisert sal på sju millionar eksemplar i USA til dags dato, og er delt med etterfølgjaren Get a Grip som Aerosmiths nest mest selde studioalbum i USA (Toys in the Attic leiar med ni millionar). Det produserte ei rekkje suksessar og «førstegangar» for bandet, inkludert deira første Grammy Award («Janie's Got a Gun»).[8] «Love in an Elevator» vart den første Aerosmith-låten som nådde førsteplassen på Mainstream Rock Tracks-lista. Albumet vart det fjerde bestseljande albumet i 1990.[11]
I Storbritannia var det det andre Aerosmith-albumet som selde til sølvplate (60 000 selde einingar) av British Phonographic Industry, og oppnådde dette i september 1989.
Pump var det andre av tre Aerosmith-album som vart spelt inn etter kvarandre med produsent Bruce Fairbairn og lydteknikarane Mike Fraser og Ken Lomas i Little Mountain Sound Studios.
Ein videodokumentar om innspelinga, The Making of Pump, vart gitt ut i 1990.
Remove ads
Produksjon
I desember 1988 kom Aerosmith saman på Rik Tinory Productions i Cohasset i Massachusetts for å øva og komponera nye songar, då bandmedlemmene trudde at sidan studioet låg isolert til, ville det hjelpa kreativiteten deira. Dei skreiv over 19 songar, fordelt på ei «A-liste» med songar som vart rekna som moglege hittar, som «Love in an Elevator» og «What It Takes», og ei «B-liste» med songar som enno ikkje var utvikla, som «Voodoo Medicine Man». Produsenten Bruce Fairbairn fokuserte på å få så mange knaggar i låtane som mogleg.[12]
Nokre songar som vart foreslått til albumet, men aldri gitt ut i si opphavlege form, inkluderer «Girl's Got Somethin'», «Is Anybody Out There», «Guilty Kilt», «Rubber Bandit», «Sniffin'» og «Sedona Sunrise». Mange songar hadde òg alternative titlar, til dømes heitte «Voodoo Medicine Man» opphavleg «Buried Alive» og «News for Ya Baby». Dei fleste av desse songane kan sjåast på bilete av ei tavle i studioet og i opptak frå The Making of Pump.
I januar 1989 drog bandet til Vancouver for igjen å spela inn musikk i Fairbairn sitt Little Mountain Sound, der produsenten hadde styrt Bon Jovi sitt Slippery When Wet og New Jersey. «Eg høyrer ikkje eingong på Bon Jovi,» protesterte Steven Tyler, «så me sa ikkje: 'Å, shit, dei hadde eit flott album', og drog opp dit.»[13]
Intensjonen med albumet var å utforska ein råskap som hadde vorte glatta over for eit kommersielt lydbilete i Permanent Vacation.[14] Joe Perry uttalte at «Då me skulle gjera dette albumet, visste me kva me ville, me ville fjerne litt feitt me kjende på vårt førre. Me sa ikkje 'Me treng ein narkotikasong eller ein barnemishandlingssong,' men når dei passa, brukte me dei. Sånn er Aerosmith: me er ikkje bundne av nokre reglar.» Denne flukta frå reglane førte til dei instrumentale mellomspela mellom songane.[15] Mellomspela vart gjorde i samarbeid med musikaren Randy Raine-Reusch, som vart henta til studioet etter at Perry og Tyler besøkte huset hans for å leita etter uvanlege instrument å bruka.[16] Mange av tekstane har seksuelle tema, noko Tyler tilskreiv at han «tok igjen den tapte tida» han brukte på å bruka narkotika i staden for å ha sex på 1970-talet.[14]
På ein MTV-spesial i 1989 med tittelen «Aerosmith Sunday» forklarte Brad Whitford albumtittelen med «No som har slutta med dop, er med alle så gira.»[17]
Steven Tyler angra på at han ikkje hadde lagt tekstane i albumheftet, noko som skjedde fordi Geffen var redd for at Parents Music Resource Center ville protestera over tekstinnhaldet med mange sex- og narkotikareferansar.[18] For å bøta på denne utelatinga vart tekstane inkluderte i turnéprogrammet. Albumomslaget har eit svart-kvitt bilete av ein mindre International K Series-lastebil på toppen av ein større International KB Series-lastebil, begge med lasteplanet fjerna. International-merkinga i krom på panseret er erstatta med bokstavane «F.I.N.E.», ei forkorting for «Fucked Up, Insecure, Neurotic, and Emotional», som det står i notata i omslaget.
Remove ads
Søksmål
Aerosmith hamna i ei rettssak etter at eit lite rockeband ved namn Pump saksøkte managementsselskapet til Aerosmith for krenking av eit varemerke.[19] Aerosmith vann saka.[17] Aerosmith hamna òg i juridiske problem då låtskrivarteamet Holland-Dozier-Holland trua med å saksøkja bandet fordi hovudmelodien i Aerosmith-songen «The Other Side» likna på melodien i songen «Standing in the Shadows of Love». Som ein del av forliket gjekk Aerosmith med på å leggja til «Holland-Dozier-Holland» i låtskrivarkredittane for «The Other Side».
Remove ads
Mottaking
Albumet fekk stort sett positiv mottaking, og har i ettertid vorte kalla «eit høgdepunkt i glam metal-æraen».[20]
«I ei tid då unge kanonar frå Mötley Crüe til Poison gjorde sitt beste for å ta over heavy metal-krona frå folk som Def Leppard og Bon Jovi,» noterte Q, «måtte det ein gjeng med gamle, forvirra veteranar som Aerosmith til for å komma opp med årets beste metal-album.»[21]
«Aerosmith er framleis den regjerande kongen av hardrocken,» skreiv Rolling Stone. «Men Pump – verkeleg subtil – har meir å by på enn garderobelatter, som den gode gamle, kjappe knasinga (rundt Toys in the Attic) i 'Young Lust', den frekke klask og kilinga i 'My Girl' og kjøkkenvask-lyden i 'Janie's Got A Gun'.»[22]
«Herrane Tyler og Perry,» noterte Hi-fi News & Record Review, «har rydda opp, støvsoge nasebora, lagt til noka fleire utvalde grønsaker til torskestykka sine og komme opp med noko særs imponerande.»[23]
Magasinet Spin plasserte albumet på 279. plassen på lista si over «Dei 300 beste albuma dei siste 30 åra», og sa «Aerosmith får ingen respekt for å finna det perfekte punktet mellom skamløysa og 80-tals slesk-metall og det sjølvmedvitne blunket til 90-talets proto-ironiske MTV-kultur».[24]
Loudwire rangerte albumet på fjerdeplass i rangeringa si av Aerosmith studioalbum, og sa: «'Pump', som multiplatina føregangaren Permanent Vacation, kom utan blygsel 80-talets hår-metal-trendane i møte med blanke megaproduksjonar som 'Love in an Elevator' og den Grammy-vinnande 'Janie's Got a Gun', men det gjorde òg ein prisverdig jobb med å gjenoppliva den gamle Aerosmith-stilen på massevis av fantastiske låtar».[25]
Innhald
Remove ads
Medverkande
Aerosmith
- Steven Tyler – solovokal, gitar, klaverinstrument, munnspel
- Joe Perry – gitar: andre solo på «Love in an Elevator», slidegitar på «Monkey on My Back», korvokal
- Brad Whitford – gitar: sologitar på «Voodoo Medicine Man» og første solo på «Love in an Elevator»
- Tom Hamilton – bassgitar, korvokal på «Love in an Elevator»
- Joey Kramer – trommer
Andre medverkande
- Bob Dowd – korvokal på «Love in an Elevator»
- Catherine Epps – talt intro (Elevator Operator) på «Love in an Elevator»
- Bruce Fairbairn – trompet, korvokal på «Love in an Elevator»
- The Margarita Horns (Bruce Fairbairn, Henry Christian, Ian Putz, Tom Keenlyside) – massingblåseinstrument, saksofon
- John Webster – klaverinstrument
- Randy Raine-Reusch – musikalske mellomspel (glassharmonium på «Water Song», appalachisk dulcimer på «Dulcimer Stomp», didgeridoo på «Don't Get Mad, Get Even» og thailandsk khaen på «Hoodoo»)
Produksjon
- Produsent: Bruce Fairbairn
- Lydteknikarar: Michael Fraser, Ken Lomas
- Miksing: Mike Fraser
- Mastering: Greg Fulginiti
- Mastering oversyn: David Donnelly
- Kunstnarisk leiar: Kim Champagne, Gabrielle Raumberger
- Logo design: Andy Engel
- Fotografi: Norman Seeff
- Tatovering: Mark Ryden
Remove ads
Salslister
Remove ads
Salstrofé
Remove ads
Kjelder
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads