Alv
overnaturlig vesen / From Wikipedia, the free encyclopedia
Alv[lower-alpha 1] er i germansk og norrøn mytologi, i folketro og litterær diktning en form for et uklart, overnaturlig vesen som representerer erotiske følelser. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som en personifisering av å tillegge alle ting i naturen sjel; se animisme. Alvene var antatt å være en form for guddommelige eller delvis guddommelige vesener (vette, norrønt vættr)[3] som besatte magiske krefter som de brukte både til fordel som imot menneskene. Norrøn mytologi rommet flere makter eller vesener enn gudene; alver, diser, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter. Mange er kvinnelige makter og enkelte rager opp som navngitte skikkelser.[4] Av disse kan det synes som om den førkristne mytologien mente det var både lyse og mørke alver, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra æsene (gudene) på den ene siden og dvergene på den annen side.
Alvenes tilbakegang kom først med innføring av kristen tro, og fra 1500-tallet dalte alvene tilsynelatende raskt til deres moderne status som små, skadefro ånder. I tidlig moderne tid og i moderne folkeminne ble alver knyttet feilaktig til feer som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble da antatt å ha en liten fysisk størrelse og levde som regel under jorden, i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på De britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres betydning tilbake, og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge mannlige og kvinnelige figurer. Fra deres visuelle framstilling i romantikken gikk alvene inn i 1900-tallet som en litterær fantasisjanger i kjølvannet av J.R.R. Tolkiens utgivelser, særlig den posthum utgitte Silmarillion. Her behandlet Tolkien forholdet til lyse alver, mørke alver, og dverger med bakgrunn fra norrøn mytologi.