Amoritter
From Wikipedia, the free encyclopedia
Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅, MAR.TU, akkadisk: Tidnum eller Amurrūm, egyptisk; Amar, hebraisk: אמורי, ʼĔmōrī; gresk: Ἀμορραῖοι) var et folkeslag i oldtiden som snakket semittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i sørlige Mesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. og til slutten av 1600-tallet f.Kr. De etablerte flere framtredende bystater i eksisterende lokaliseringer, mest kjent er Babylon som ble løftet fra en liten by til en stor, framstående by og en uavhengig stat.[1]
I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriket Amurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud, Amurru. Deres språk, amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også i Bibelen som et folk som levde i Kanaan før israelittene kom dit, både før og etter erobringen av landet under Josva.[2][3]