Englands historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Englands historie begynte da de første mennesker kom til øygruppen for tusener av år siden. England har tallrike levninger fra mesolittisk, neolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England, som resten av øya Storbritannia sør for Firth of Forth, befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen, og romerne beholdt kontrollen over sin provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Kronologisk |
Angelsaksisk bosetning i Britannia Middelalderens Britannia Tidlig moderne Britannia Det moderne Storbritannia |
Geografisk |
Tematisk |
Romernes tilbaketrekning åpnet for innvandring fra det nordlige Europa, av germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og som generelt blir sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av det sørlige Skottland.[1] Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av det nordlige England og det sørlige Skottland) og med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av det som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.
I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til styret til Rikard I av England, som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212, under styret til hans bror Johan I av England, ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol,[2] noe som varte fram til 1300-tallet, da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. I renessansen var det huset Tudor som hersket. England hadde erobret Wales på 1100-tallet, og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon, førte til at Storbritannia styrte verdens største imperium. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet, ble det meste av imperiet uavhengig, men landets kulturelle betydning er omfattende i mange land den dag i dag.