Gödels ontologiske bevis for Gud
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gödels ontologiske bevis for Gud er et formelt argument for Guds eksistens som ble formulert av den østerriksk-amerikanske matematikeren Kurt Gödel. Gudsbeviset bygger på en lang tradisjon som begynte med Anselm av Canterbury (1033–1109). Den hellige Anselms ontologiske gudsbevis kan sammenfattes slik: «Gud er per definisjon det som forestilt som størst i tenkningen overhodet, gitt Guds rolle. Gud eksisterer i forståelsen. Hvis Gud eksisterer i forståelsen, så kan vi ikke tenke oss Gud større i virkeligheten, gitt denne forståelsen som del av virkeligheten. Derfor, så må Gud eksistere, ved nødvendighet.» Gottfried Leibniz (1646-1716) utarbeidet en viderutviklet versjon som Gödel studerte og forsøkte å avklare med sitt eget ontologiske bevis.
Kurt Gödel sammenfattet sin filosofi i 14 punkter. Av disse har følgende betydning for Gödels ontologiske gudsbevis:
4. Det finnes andre verdener [(tenkbare)] og intelligente vesener [(mennesker f.eks.)] av en forskjellig og høyere rang.
5. Den verdenen vi lever i er ikke bare den vi skal leve i eller ha levet i, [dvs. i hensikt inkarnasjon eller himmelen e.l.]
13. Det finnes en (eksakt) filosofi og teologi, som har å gjøre med de konsepter av høyeste abstraksjon; og det er også denne som er mest fruktbar for vitenskap.
14. Religioner er, for det meste, dårlige, men religion er ikke, [dvs. den rette].[1]