Henriette Pauss
norsk pedagog og redaktør / From Wikipedia, the free encyclopedia
Anna Henriette Pauss (født 2. april 1841 på Frogner Hovedgård i Aker som Anna Henriette Wegner, død 4. april 1918 i Christiania) var en norsk lærer, redaktør, foreningskvinne, godseier og kvinnesakspionér, kjent for sin innsats for jenters og kvinners utdanning gjennom fire tiår. Hun og hennes ektemann, teologen og skolemannen B.C. Pauss, eide og ledet privatskolen Nissens Pikeskole, der hun ble førstelærerinne eller «kvinnelig bestyrer». I sin levetid var hun en av Norges mest kjente skolekvinner. Sammen med ektemannen stod hun i spissen i arbeidet for å bygge ut utdanningstilbud til kvinner på alle nivåer; skolen var på den tiden landets ledende utdanningsinstitusjon for kvinner som etterhvert tilbød et komplett løp med «Barnehave – Pigeskole – Gymnasium – Seminar». Kampen for utdanning var den første store kvinnesaken, som gikk forut for den organiserte kvinnesaksbevegelsen og bidro til etableringen av den.
Henriette Pauss | |||
---|---|---|---|
Født | 2. apr. 1841 Frogner Hovedgård | ||
Død | 4. apr. 1918 (77 år) Christiania | ||
Beskjeftigelse | Lærer, redaktør, skribent | ||
Embete | |||
Ektefelle | Bernhard Cathrinus Pauss | ||
Far | Benjamin Wegner | ||
Mor | Henriette Wegner | ||
Søsken | Johan Ludwig Wegner Heinrich Benjamin Wegner George Wegner | ||
Barn | Nikolai Nissen Paus Augustin Paus George Wegner Paus Henriette Wegner Paus Karoline Louise Paus | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Medlem av | Den norske santalmisjon | ||
Hun ble født på Frogner Hovedgård, og vokste opp der og i Christiania. Faren Benjamin Wegner hadde store industriinteresser innen bergverk og trelasthandel, mens moren Henriette Seyler tilhørte bankierdynastiet Berenberg i Hamburg og var medeier i sin families bank, Berenberg Bank. Foreldrene flyttet til Norge i 1820-årene, ettersom hennes far ble administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket. Moren arbeidet i flere tiår for bostedsløse og vanskeligstilte kvinner, og stiftet i 1850 sammen med Hedvig Maribo Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse.
Hun var fra 1860-årene lærer ved Nissens Pikeskole, der hun underviste i tysk og naturhistorie og der hun var eneste kvinne i ledelsen som førstelærerinne eller «kvinnelig bestyrer» fra 1885 til 1909. Hun fortsatte å være fullt yrkesaktiv også som gift, noe som var svært uvanlig i samtiden. Kvinnesakskvinnen Olga Thinn skrev at det vakte alminnelig oppmerksomhet da hun og Ragna Nielsen – hennes mangeårige kollega ved Nissens Pikeskole – besluttet seg til å bli lærerinner i 1860-årene.[1] Også hennes venninne og nærmeste nabo i ungdommen, Gina Krog, ble lærer. Henriette og ektemannen bodde fra 1870-årene i toppleiligheten på Nissens Pikeskole, som på denne tiden ble et sentrum for den fremvoksende kvinnesaksbevegelsen. Ektemannen la i 1877 frem lovforslaget om middelskoleeksamen for kvinner, som ble starten på en omfattende åpning av skoler og høyere utdanning for kvinner og selv bidro til å sette igang begivenhetene som ledet til etableringen av en organisert kvinnesaksbevegelse; blant de første elevene på Nissens Pikeskoles middelskolekurs for kvinner var Cecilie Thoresen og Anna Bugge, som grunnla Diskusjonsforeningen Skuld.
Ved siden av lærergjerningen hadde hun et omfattende engasjement i ulike organisasjoner. Hennes foreldre var relativt liberale, men som voksen ble hun meget kirkelig interessert. Hun var en sentral lederskikkelse og hovedstyremedlem i Den norske Santalmisjon, ansvarlig redaktør for tidsskriftet Santalen (1907–1912), en av de sentrale lederne og styremedlem i Sedelighetsforeningen og styremedlem i Foreningen til fremme af søndagens rette brug, der høyesterettsdommer Edward Hambro var leder. Hun satt også i styret i flere andre skoler og foreninger. Hun var det første kvinnelige hovedstyremedlemmet i en større kristen organisasjon i Norge. Hun var en av de kjente personene som stod som undertegnere av et støtteopprop for Foreningen for arbeidshjem for barn i 1897,[2] var bidragsyter til boken Forældre og Børn og var blant undertegnerne av Landskvindestemmeretsforeningens underskriftsaksjon i 1905.[3]
Sammen med søsteren og broren George Wegner var hun fra 1875 til 1894 en av hovedeierne av Hafslund hovedgård som omfattet sagbruk, trelasteksport, rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen og en mengde leilendingbruk; hun og de andre eierne solgte i 1894 Hafslund til det konsortiet som ble starten på energiselskapet Hafslund. I 1864 solgte hun og medarvingene Frognerseteren og Frognerseterskogen til Thomas Heftye. Hun var blant annet mor til president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrilederen Augustin Paus, og har etterkommere med slektsnavn bl.a. Paus, Wessel, von Pirquet, Gram o.a. Landsbyen Pauspur i India ble oppkalt etter ektemannen. Hun var mormor til kvinnesakskvinnen Henriette Bie Lorentzen (Anna Henriette Wegner Haagaas) og farmor til kvinnesakskvinnen og barnelegen Eva Gram (Eva Henriette Paus) som begge ble oppkalt etter henne og begge også var blant grunnleggerne av Oslo Kvinnesaksforening.