Kodeks
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kodeks (latin: caudex, «trestamme», i betydningen «bok» eller «tretavle», ved at romerne skrev på vokstavler)[1][2] Ordet betegner blant annet de gamle romernes bøker, håndskrevne bøker (manuskripter) fra middelalderen og lovsamlinger. Mer spesifikt henviser det til en eldre bok, en bok satt sammen av ark av papir, pergament, papyrus, eller lignende materialer, og med håndskrevet innhold.[3] Denne boken er vanligvis innbundet ved å stable sidene og feste dem til en kant, og benytte et omslag som var tykkere enn arkene. En del kodeks er uavbrutt foldet som en concertina (trekkspill). Alternativet til en kodeks med stablete ark for et langt dokument er en sammenhengende skriftrull. Eksempler på foldete kodekser er Maya-kodeksene.
- Denne artikkelen handler om bøker. Se medieformat for en artikkel om digitale medieformat, også kalt codec.
Romerne utviklet formen fra skrivetavler, bestående av en ramme av tre med en treplate som var dekket av voks. Kodeksen kom gradvis til å erstatte skriftrullen, som var den dominerende bokformen i antikken. Ulempen med skriftrullen var at den var mer besværlig å slå opp i, og kodeksen var således langt mer hensiktsmessig og ble karakterisert som den viktigste framgangen i bokproduksjonen før trykkerikunsten.[4] Kodeksen endret formen på boken i seg selv, og tilbød en form som har vart i århundrer.[5] Spredningen av kodekser har ofte blitt knyttet til kristendommens framvekst, da kristne tilpasset formatet til bruken av Bibelen fra tidlig av.[6] Den første kjente omtalen av kodeksen var av den romerske dikteren Martialis på 100-tallet e.Kr. som lovpriste bokformen for å være hendig i bruk, og det synes som om kodeksen hadde oppnådd likevekt i antall med skriftrullen rundt år 300.[7] Den hadde helt erstattet skriftrullen over hele den kristne gresk-romerske verden ved 500-tallet.[8]