Kompetanse
Wikipedia-pekerside / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til».[1] men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.
I juridisk språkbruk er betyr kompetanse det mydighetsområdet en organisasjon eller person har til å treffe avgjørelser. Således har bare leger kompetanse til å skrive sykemeldinger og bare Stortinget har kompetanse til å vedta norske lover. Denne bruken av ordet er beslektet med kompetanse i betydningen av (formell) kvalifikasjon som er påkrevd for å ha rett til å utføre en type oppgave, for eksempel ved at en bestemt eksamen gir undervisningskompetanse til å undervise et bestemt fag i skolen. I pedagogikk og i utdanningsystemet benyttes kompetansebegrepet for definerte mål for hvilke ferdigheter i å løse oppgaver som opplæringen skal føre til. Dette for å vektlegge at utdanningen skal gi evne til problemløsning, ikke bare uanvendte faktakunnskaper. Gjennom den norske skolereformen Kunnskapsløftet ble læringsmål i læreplanene formulert som kompetansemål for hvilke ferdigheter elevene hadde som mål å tilegne seg.
EUs rammeverk for å gjøre det lettere å godkjenne utdanning på tvers av landegrensene definerer generell kompetanse til å «kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning».[2]
Den hyppige bruken av ordet i utdanningspolitikk og -planlegging har ført en viss smitteeffekt gjennom at flere hundre nyord hvor kompetanse er suffiks har bredt om seg, slik at har blitt et moteord. I noen av disse av disse nyordene benyttes kompetanse i betydningen kvalifikasjon, i andre i betydningen ferdighet til å kunne gjøre noe. Kompetanse står i motsetning til inkompetanse som tilsier manglende kompetanse, ofte brukt i betydningen udugelighet.
Ordet har kommet inn i norsk via fransk compétent stammer opprinnelig fra juridisk latin competens som er avledet av competere som betyr «treffe sammen; stemme overens, svare til; være i stand til; sammen prøve å oppnå»[3]