Konjunktiv
From Wikipedia, the free encyclopedia
Konjunktiv (latin coniunctīvus, av coniungere, «sammenbinde»; også kalt subjunktiv[1]) er i mange språk et eget modus av verbet. Betydningen av konjunktiv varierer mellom språkene, men den uttrykker ofte f. eks. ønske, befalinger, mulighet, vurdering. Konjunktiv står i motsetning til indikativ som brukes om virkelige handlinger. I urindoeuropeisk fantes både konjunktiv og ønskeformen optativ, men i datterspråkene kom de ofte helt eller delvis til å falle sammen. Bare albansk, avestisk, gammelgresk, sanskrit og til en viss grad kirkeslavisk holdt konjunktiv og optativ fullstendig adskilt. Konjunktiv i de germanske og romanske språkene er utviklet fra urindoeuropeisk optativ.