Krimkrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Krimkrigen, 1853–1856, var en krig mellom Russland på den ene siden og «Europas syke mann», Det osmanske riket med sine forbundsfeller Frankrike, Storbritannia og Sardinia på den andre.
Krimkrigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Allierte: Det osmanske rike Det britiske imperiet Frankrike Kongedømmet Sardinia Hertugdømmet Nassau | Russland + frivillige: Det russiske keiserdømmet Bulgarske frivillige | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Napoléon III Jacques Leroy de Saint Arnaud | Nikolaj I Prins Mensjikov | ||||||
Styrker | |||||||
Total styrke: 1 000 000 300 000 tyrkere 400 000 franskmenn 250 000 briter 18 000 sardere 4 250 tyskere i egne brigade 2 200 sveitsere i egne brigade | 889 000 russere[1] 4 000 bulgarere | ||||||
Tap | |||||||
223 000[1] - 500 000 374 600 døde Fransk: 135 000, hvorav: 10 200 drept i kamp 20 000 døde av sår ca. 70 000 døde av sykdom Britisk: 2 755 drept i kamp 2 019 døde av sår 16 323 døde av sykdommer Sardinia: 36 døde og sårede Italiensk: 2 050 døde Tyrkerne: 45 000 døde og sårede 10 000 døde[1] | 522 000 143 000 døde, hvorav: 35 000 drept i kamp 16 000 døde av sår 89 000 døde av sykdommer |
Krimkrigen (1853–1856) |
---|
Bomarsund – Sinop – Alma – Sevastopol – Balaklava – Inkerman – Taganrog – Malakov – Kinburn – Parisfreden i 1856 |
Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn. Tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket da osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land.
Krigen utspilte seg hovedsakelig på Krimhalvøya, men også i Azovhavet (beleiringen av Taganrog) og Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund). Britene angrep også Finland (som lå under den russiske kronen). Unionen mellom Sverige og Norge erklærte seg nøytral den 15. desember 1853 og nøytralitetsvern ble opprettet, blant annet på den nye festningen på Kaholmene ved Drøbak.
Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den elendige pasientbehandlingen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Sentral i dette arbeidet var Florence Nightingale, som i sterk grad bidro til å utvikle den moderne sykepleien basert på erfaringene fra Krimkrigen.
Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856, måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert, ble tilbakeført til sine opprinnelige overherredømmer.