Magnus Lagabøte
norsk konge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Magnus VI Lagabøte Håkonsson (norrønt: Magnús lagabǿtir[3] eller Magnús lagabœtir[4]) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden fra 1263 til 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, som begge ble konger.
Magnus VI Lagabøte Konge av Norge | |||
---|---|---|---|
Født | 1. mai 1238 Tønsberg | ||
Død | 9. mai 1280 (42 år) Bergen | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Ingeborg Eriksdatter (1261–)[1] | ||
Far | Håkon Håkonsson | ||
Mor | Margrete Skulesdatter | ||
Søsken | Håkon Håkonsson Unge Kristina av Tunsberg | ||
Barn | Eirik II Magnusson Håkon V Magnusson Olav Magnusson[2] Magnus Magnusson[2] | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Bergen domkirke | ||
Annet navn | Magnus Håkonsson | ||
Regjeringstid | 1263–1280 | ||
Våpenskjold | |||
Magnus var nesteldste sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Da den eldre broren Håkon Unge ble konge sammen med sin far under hertug Skules opprør i 1240, ble Magnus hertug. Iflg. Håkon Håkonssons saga var det aktuelt å gi ham et hertugdømme som omfattet ⅓ av landet, men noen endelig avklaring fant aldri sted. Det synes likevel klart at han styrte over Sørvestlandet. Håkon Unge døde i 1257 og Magnus fikk da kongsnavn. Han ble kronet i 1261 og var enekonge fra årsskiftet 1263/64.
Magnus Håkonsson er en av de første norske kongene som satte et tall bak sitt navn. Han kalte seg Magnus den fjerde i latinske dokumenter som Bergenstraktaten fra 1273 og Sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Det hadde vært fem Magnus-konger før ham i henhold til kongesagaene, men to av dem var samkonger og førte ikke dynastiet videre. De gamle regnet dem derfor ikke inn i kongerekken.
Kong Håkon la ut på krigstokt mot Skottland sommeren 1263 for å beskytte Sudrøyene (Hebridene og Man) som var en del av Norgesveldet. Felttoget endte uten noen klar avgjørelse, men kong Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Siden Magnus allerede var regjerende konge i farens fravær, ble det intet brudd i den politiske kontinuiteten.