Merkur
planeten nærmest solen / From Wikipedia, the free encyclopedia
Merkur (symbol: ) er den innerste og minste[lower-alpha 2] planeten i solsystemet og har en omløpstid rundt solen på 87,969 dager, altså omtrent 88 dager. Merkurs bane har den høyeste eksentrisiteten av alle planetene i solsystemet, og den har den minste aksehelningen. Den fullfører tre rotasjoner rundt egen akse for hvert andre omløp rundt solen. Perihelpunktet av Merkurs bane preseserer med overskytende 43 buesekunder per århundre, et fenomen som ble forklart på 1900-tallet av Albert Einsteins generelle relativitetsteori.
Merkur | |||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Baneparametre Epoke J2000 | |||||||||||||||
Avstand fra solen | 57 909 176 km (0,39 AE) | ||||||||||||||
Aphel | 69 816 900 km (0,47 AE) | ||||||||||||||
Perihel | 46 001 200 km (0,31 AE) | ||||||||||||||
Eksentrisitet | 0,20563 | ||||||||||||||
Omløpstid | 87,97 jorddøgn 0,5 Merkurdøgn | ||||||||||||||
Synodisk periode | 115,88 døgn 0,3173 juliansk år[1] | ||||||||||||||
Midlere anomali | 174,796° | ||||||||||||||
Gjennomsnittsfart | 47,87 km/s | ||||||||||||||
Inklinasjon | 7,005°[lower-alpha 1][2] | ||||||||||||||
Knutelengde | 48,331° | ||||||||||||||
Naturlige satellitter | Ingen | ||||||||||||||
Fysiske egenskaper | |||||||||||||||
Gjennomsnittlig radius | 2 439,7 ± 1 km[3][4] 0,38294 × jordens | ||||||||||||||
Radius ved ekvator | 2 439,7 km 0,38251 × jordens | ||||||||||||||
Overflatens areal | 74 800 000 km² 0,14665 × jordens | ||||||||||||||
Volum | 60 830 000 000 km³ 0,05616 × jordens | ||||||||||||||
Masse | 330 200 000 000 000 000 000 000 kg 0,05528 × jordens | ||||||||||||||
Middeltetthet | 5,427 g/cm³[3] | ||||||||||||||
Gravitasjon ved ekvator | 3,701 m/s² 0,378 g | ||||||||||||||
Unnslipningshastighet | 4,3 km/s | ||||||||||||||
Siderisk rotasjonsperiode | 58,646 døgn 1 407,504 timer | ||||||||||||||
Aksehelning | 61,45° | ||||||||||||||
Overflaterefleksjon | 0,11 | ||||||||||||||
| |||||||||||||||
Tilsynelatende størrelsesklasse | -2.6 – 5.7 [5][1] [6] | ||||||||||||||
Atmosfæriske egenskaper | |||||||||||||||
Sammensetning | 42 % molekylært oksygen 29,0 % natrium |
Den tilsynelatende størrelsesklassen går fra -2,3 til 5,7, og sett fra jorden er Merkur en lys planet. Nærheten til solen (største vinkelavstand er 28,3°) gjør den vanskelig å observere fra jorden. Med mindre det er en solformørkelse kan den bare ses i tussmørket ved daggry eller om kvelden fra den nordlige halvkulen, mens dens ekstreme elongasjon forekommer i deklinasjoner sør for himmelekvator slik at den kan sees fra gunstige steder ved moderate breddegrader ved en helt mørk himmel på den sydlige halvkule.
Bakkebaserte teleskop viser kun en opplyst halvmåne med begrensede detaljer. Mye av informasjonen om planeten ble samlet av romsonden Mariner 10 (1974–76), som kartla rundt 45 % av overflaten. Fra 2011 til 2015 gikk romsonden MESSENGER i bane rundt Merkur, den kartla resten av overflaten og oppdaget bl.a. is på nordpolen.
Utseendemessig er Merkur forholdsvis lik månen; den er kraterbelagt med regioner med jevne sletter, har ingen naturlige satellitter og ingen nevneverdig atmosfære. Den har imidlertid, i motsetning til månen, en stor kjerne av jern som genererer et magnetfelt med styrke på rundt 1,1 % av jordens. Planeten er usedvanlig kompakt på grunn av den relative størrelsen på kjernen. Overflatetemperaturen varierer fra -173 °C på bunnen av kratrene ved polene til 427 °C på de varmeste stedene i solsiden.
Registrerte observasjoner av Merkur daterer seg minst tilbake til det første årtusenet f.Kr. Før det 4. århundre f.Kr., trodde greske astronomer at planeten var to separate objekter; det ene bare synlig ved soloppgang, som de kalte Apollon, og den andre bare synlig ved solnedgang, som de kalte Hermes. Dagens navn på planeten kommer fra romerne, som kalte den opp etter den guden Merkur, som de likestilte med den greske Hermes (Ἑρμῆς). Det astronomiske symbolet for Merkur er ☿, en stilisert versjon av Hermes' merkurstav.[L 1]