Michel de Montaigne
fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter / From Wikipedia, the free encyclopedia
Michel Eyquem de Montaigne (født 28. februar 1533, død 13. september 1592) var en fransk adelsmann, borgermester, dommer og forfatter som introduserte essayet som litterær sjanger under betegnelsen essai (gammelfransk un essai = «et forsøk»)[15] fordi han selv oppfattet sine artikler som «forsøk», og ikke gjorde krav på å presentere noen løsning på problemene han skrev om, eller noe filosofisk system; til gjengjeld ga hans skribentvirksomhet ordet «essay» en ny betydning: «avhandling» eller «artikkel».[16]
Michel de Montaigne | |||
---|---|---|---|
Født | 28. feb. 1533[1] Saint-Michel-de-Montaigne (Guyenne, Kongeriket Frankrike) | ||
Død | 13. sep. 1592[2][3][4][5] (59 år) Saint-Michel-de-Montaigne (Guyenne, Kongeriket Frankrike) | ||
Beskjeftigelse | Filosof,[6] oversetter, jurist, essayist, selvbiograf, politiker, dikterjurist, De franske moralister, skribent[7] | ||
Embete | |||
Utdannet ved | College of Guienne Toulouse universitet (1896-1969) | ||
Ektefelle | Françoise de La Chassaigne (1565–)[8] | ||
Far | Pierre Eyquem av Montaigne | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
Morsmål | Latin[9][10][11] | ||
Språk | Italiensk, latin, mellomfransk, gascon,[12] oksitansk,[13] fransk[14] | ||
Notable verk | Essays | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Uanstrengt blandet han intellektuelle øvelser med uformelle anekdoter[17] og selvbiografisk stoff. Hans store verk Essais rommer en del av de mest innflytelsesrike essays som til denne dag er skrevet. Han er oversatt til mange språk, flere ganger til norsk.[18] Montaigne påvirket skribenter over hele verden, som René Descartes,[19] Blaise Pascal, Jean-Jacques Rousseau, Albert Hirschman, William Hazlitt,[20] Ralph Waldo Emerson, Friedrich Nietzsche, Stefan Zweig, Eric Hoffer[21] og Isaac Asimov.
I Shakespeares Stormen høres et ekko av Montaignes essay Om kannibaler. I Kong Lear låner Edmund Montaignes tanker om barneoppdragelse. Trolig var Shakespeare en bekjent av John Florio som oversatte Montaigne til engelsk, for Florio kjente Ben Jonson og var lærer for jarlen av Southampton tidlig på 1590-tallet, den tiden da Shakespeare dediserte sine dikt til jarlen.[22]
I sin egen tid var Montaigne beundret mer som statsmann enn som forfatter og tenker. Essayenes sidesprang med anekdoter og personlige funderinger ble sett på som uheldige heller enn noen nyvinning. Men med tiden ble Montaigne rost for sin evne å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Han er kjent for sin bemerkning Que sçay-je? («Hva vet vel jeg?» på mellomfransk; moderne fransk: Que sais-je?). Han var moderne i sin måte å betrakte verden på, ut fra sitt egen perspektiv. Mye av dagens litterære sakprosa er inspirert av Montaigne, og skribenter av alle slag fortsetter å lese ham for hans balanse mellom intellektuell kunnskap og personlig fortellerevne.
Han innledet sine essays med et forord om å ha skrevet en «oppriktig» bok som skilte seg fra alle andre, siden den dreide seg om ham selv: «Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!» I dag er dette en norm, som når Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård gjør sine egne liv til litteratur.[23]