Mimesis
From Wikipedia, the free encyclopedia
Mimesis (gresk μίμησις, mīmēsis, «etterligning, imitasjon»)[1][2] er et begrep som brukes i litteraturkritikk og filosofi som bærer et bredt spekter av betydninger, hovedsakelig etterligning,[3] imitasjon, imitatio, representasjon, handlingsgangens uttrykk, og presentasjonen av selvet (inntrykkshåndtering).[4] Alt dette er aspekter av tolkninger og innfallsvinkler avhengig av kontekst (sammenheng), men grunnleggende er at mimesis et estetisk begrep som henvises til det som vises, det som er avbildet, er imitert, underforstått virkeligheten eller naturen, og for enkelte er mimesis også selve kunstens vesen. Innen retorikk er det gjengivelse av en annens ord, og innen biologien er det vernelikhet.[5]
Begrepet mimesis ble innført i estetikken av de antikke greske filosofene Platon og Aristoteles som et aspekt ved kunstnerisk virksomhet. Det opprinnelige antikke greske uttrykket mīmēsis (μίμησις) stammer fra mīmeisthai (μιμεῖσθαι, «å etterligne, imitere»), som selv kommer fra mimos (μῖμος, «imitator, skuespiller»). I antikkens Hellas var mīmēsis en idé som styrte skapelsen av kunstverk, særskilt, i samsvar til den fysiske verden forstått som en modell for skjønnhet, sannhet og det gode. Platon satte mimesis, eller imitasjon, i kontrast til diegesis (narrativ/handlingsgang). Etter Platon skiftet betydningen av mimesis til slutt mot en spesifikt litterær funksjon i det antikke greske samfunnet.[6]
Aristoteles’ Poetikken er blitt forstått som motstykket til den platoniske oppfatningen av poesi. Poetikken er hans avhandling om emnet mimesis. Aristoteles var ikke imot litteraturen som sådan; han uttalte at mennesker er mimetiske vesener, og føler en trang til å lage tekster (kunst) som reflekterer og representerer virkeligheten.[7] All poesi, hevdet Aristoteles, er etterligning. I henhold til Aristoteles sprang all poesi ut av en grunnleggende menneskelig glede ved etterligning. Mennesker lærer gjennom å etterligne og har glede av å se på etterligninger av den oppfattede verden. Det grunnleggende er, i følge Aristoteles, at all diktning:
«sett under ett, er alt sammen etterligninger. De innbyrdes forskjellene beror på tre ting, nemlig at de enten etterligner med forskjellige midler, eller at de etterligner forskjellige ting, eller at de etterligner på forskjellige vis og ikke på samme måte.»[8]