Nord-Irland
del av Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland / From Wikipedia, the free encyclopedia
Nord-Irland (irsk: Tuaisceart Éireann)[2] er en riksdel av Storbritannia, og ligger nordøst på øya Irland. Nord-Irland grenser i sør og vest til republikken Irland. Belfast er hovedstad i Nord-Irland. Ved folketellingen i 2021 utgjorde befolkningen 1 903 100,[1] som utgjør rundt 3% av Storbritannias befolkning og 27% av befolkningen på øya Irland. Den nordirske forsamling (Northern Ireland Assembly),[3] etablert ved lov i 1998,[4] har ansvaret for en rekke delegerte politiske saker, mens andre områder er forbeholdt den britiske regjeringen. Regjeringen i Nord-Irland samarbeider med den irske regjeringen på flere områder under betingelsene i Belfastavtalen av 1998.[5] Republikken Irland har også en rådgivende rolle i ikke-delegerte statlige saker gjennom den mellomstatelige britisk-irske regjeringskonferansen (BIIG).[6][7]
Nord-Irland | |||
---|---|---|---|
Northern Ireland Tuaisceart Éireann | |||
Grunnlagt | 8. mai 1921 | ||
Hovedstad | Belfast | ||
Areal | 14 130 km² | ||
Befolkning | 1 903 100 (2021[1]) | ||
Bef.tetthet | 131,08 innb./km² | ||
Styreform | Selvstyrt region | ||
Førsteminister | Michelle O’Neill | ||
Offisielle språk | Engelsk, irsk | ||
Avhengig av | Storbritannia | ||
Landskode for telefon | +35348 | ||
Nord-Irland ble formelt opprettet i 1921, da Irland ble delt opp av lov av 1920[8] og opprettet en delegert regjering for de seks nordøstlige grevskapene (Antrim, Armagh, Down, Fermanagh, Londonderry og Tyrone). Som tilsiktet av unionister og deres støttespillere hadde til hensikt i Westminster, hadde Nord-Irland et unionistisk flertall, som ønsket å forbli i Storbritannia;[9] de var generelt protestantiske etterkommere av kolonister fra Storbritannia. I mellomtiden var flertallet i Sør-Irland (som ble den irske fristaten i 1922), og en betydelig minoritet i Nord-Irland, irske nasjonalister (generelt katolikker) som ønsket et forent uavhengig Irland.[10][11] I dag ser førstnevnte generelt på seg selv som britiske og sistnevnte generelt ser på seg selv som irske, mens en nordirsk eller ulstersk identitet hevdes av en betydelig minoritet fra alle bakgrunner.[12]
Opprettelsen av Nord-Irland ble ledsaget av vold både til forsvar for og mot deling. Under konflikten 1920–22 (The Troubles)[13] opplevde hovedstaden Belfast ytterliggående felles vold, hovedsakelig mellom protestantiske unionister og sivile katolske nasjonalister.[14] Mer enn 500 ble drept[15] og mer enn 10 000 ble flyktninger, hovedsakelig katolikker.[16] I de neste femti årene hadde Nord-Irland en uavbrutt serie av regjeringer bestående av unionistpartier.[17] Det var uformell gjensidig segregering av begge samfunnene,[18] og unionistregjeringene ble anklaget for diskriminering av den irske nasjonalistiske og katolske minoriteten.[19] På slutten av 1960-tallet ble en kampanje for å få slutt på diskriminering av katolikker og nasjonalister motarbeidet av lojalister, som så det som en republikansk front.[20] Denne uroen utløste problemene, en tretti år lang konflikt som involverte republikanske og lojalistiske paramilitære og statlige styrker, som krevde over 3500 liv og skadet 50 000 andre.[21][22] Belfastavtalen (på engelsk omtalt som «Langfredagsavtalen») fra 1998 var et stort skritt i fredsprosessen, som innebfattet paramilitær nedrustning og normalisering sikkerheten, selv om sekterisme og segregering fortsatt er store sosiale problemer, og sporadisk vold har fortsatt.[23]
Økonomien i Nord-Irland var den mest industrialiserte i Irland på tidspunktet for delingen, men begynte snart å avta, en nedgang som ble forsterket av den politiske og sosiale uroen under voldskonflikten (The Troubles).[24] Økonomien har vokst betydelig siden slutten av 1990-tallet. Arbeidsledigheten i Nord-Irland nådde en topp på 17,2 % i 1986, men falt tilbake til under 10 % på 2010-tallet,[25] på samme måte som resten av Storbritannia.[26] Kulturelle forbindelser mellom Nord-Irland, resten av Irland og resten av Storbritannia er komplekse, med Nord-Irland som deler både Irlands kultur og Storbritannias kultur. I mange idretter er det et styrende organ All-Ireland eller lag fra hele den irsk øya; det mest bemerkelsesverdige unntaket er vanlig fotball. Nord-Irland konkurrerer separat på Samveldelekene, og folk fra Nord-Irland kan konkurrere for enten Storbritannia eller Irland ved de olympiske leker.