Otto I av Det tysk-romerske rike
From Wikipedia, the free encyclopedia
Otto I eller Otto den store (tysk Otto I. eller Otto der Große), født 23. november 912, død 7. mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti.
Otto I av Det tysk-romerske rike | |||
---|---|---|---|
Født | 23. nov. 912 Wallhausen (hypotese) | ||
Død | 7. mai 973 (60 år) Memleben | ||
Beskjeftigelse | Hersker | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Ædgyth av England (929–946)[1][2] Adelheid av Det tysk-romerske rike (951–)[2] | ||
Far | Henrik I av Sachsen[3] | ||
Mor | Matilda av Ringelheim[3] | ||
Søsken | Hedvig av Sachsen Gerberga av Sachsen Thankmar (halvbror på fars side) Henrik I av Bayern Bruno av Sachsen | ||
Barn | 6 oppføringer
| ||
Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
Gravlagt | Magdeburgs domkirke | ||
Signatur | |||
Fra 936 var Otto I tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10. august 955.