Slavere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Slavere er en felles betegnelse for folkeslagene i det østlige Europa som har felles avstamning og likheter i språk og kultur. Sammen med de germanske, romanske og keltiske språk utgjør de slaviske språk en av hovedgruppene i de indoeuropeiske språkene.
Slaverne er den største indoeuropeiske etnisk-språklige gruppen i Europa. De befolker hovedsakelig Sentral-Europa, Øst-Europa, sørøstlige Europa, nordlige Asia og Sentral-Asia. Slavere snakker indoeuropeisk, slaviske språk og deler i varierende grad en del kulturelle trekk og historisk bakgrunn. Fra tidlig på 500-tallet spredte og bosatte de seg over det meste av sentral, østlige og sørøstlige Europa,[1] mens slaviske leiesoldater kjempet for bysantinere og muslimske arabere bosatte seg i Lilleasia og selv i Syria.[2] Øst-slavere bosatte seg i Sibir[3] og i Sentral-Asia.[4] For 2000-tallet er omtrent halvparten av Europa bebodd av slavisktalende samfunn.[5]
Det er ikke helt klart hva som er slavernes opprinnelse da slaverne først utviklet et eget skriftspråk på 800-tallet. Jordanes nevner i Getica, skrevet rundt 551, tre folkegrupper med samme opphav: venderne, antere og slavere. Venderne skal ha bosatt seg ved elven Wisła, slaverne mellom Wisła og Donau, og anterne mellom Dnestr og Don. Også Plinius den eldre, Tacitus og Klaudios Ptolemaios nevner på 100-tallet et folk som er bosatt øst for Wisła, og som skilte seg fra germanske vandaler som var bosatt i samme område. Selve betegnelsen «slavere» (gresk: Σκλαβῖνοι, Sklabinoi) opptrer for første gang i bysantinske kilder på 500-tallet. Under keiser Justinian I den store (527-565) omtalte bysantinske skribenter tallrike slavere og antere som har bosatt seg i Det bysantinske riket, og som kom fra Karpatene, nedre Donau, og fra Svartehavet.