Professor

den høyeste tittelen for en person som forsker og underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon / From Wikipedia, the free encyclopedia

Professor (av latin profiteri, «offentlig fremføre», en som hevder offentlig å være ekspert) er den høyeste stilling[1] for en person som forsker og/eller underviser ved et universitet eller annen forskningsinstitusjon. Arbeidsoppgaver for professorer kan bestå av forskning, undervisning eller en kombinasjon av dette; det er ikke uvanlig at spesielt meritterte professorer bare driver forskning, særlig ved de høyest rangerte universitetene internasjonalt. Professorkompetanse er det høyeste formelle vitenskapelige kompetansenivået og er den kompetansen som kreves for å inneha stilling som professor eller likeverdige stillinger (i Norge forsker I/forsker med professorkompetanse hovedsakelig i instituttsektoren).

I mange land, herunder i Skandinavia og tradisjonelt innen Samveldet av nasjoner, betegner professor bare den øverste akademiske stillingen. I andre land, særlig i USA, kan ordet professor også inngå i lavere stillingsbetegnelser og uformelt brukes langt bredere om alle personer som underviser i høyere utdannelse. Professor i betydningen den øverste akademiske stillingen, tradisjonelt kalt professor ordinarius, kalles på norsk tradisjonelt også «virkelig professor» og i engelsk og engelskinspirert språkbruk i nyere tid ofte «full professor», for å skille det fra lavere akademiske stillinger som universitetslektor (amerikansk-engelsk assistant professor) og førsteamanuensis (associate professor) i særlig amerikansk-engelsk språkbruk. I de fleste land har ordet eller tittelen professor ingen spesiell lovbeskyttelse i seg selv. Professor er beskyttet tittel i noen få land, blant annet Norge. I Norge innebærer dette at bare professorer ved godkjente norske institusjoner kan bruke tittelen.

For å ansettes som professor eller i den likeverdige stillingen forsker I må man ha professorkompetanse. Internasjonalt er det vanlig at nøyaktige krav til professorkompetanse er tilpasset den enkelte institusjonen og dens arbeidsoppgaver; det som er felles og som er kjernen i professorkompetanse i alle tilfeller er høye krav til vitenskapelig kompetanse, gjennom omfattende forskning på høyt nivå. I tillegg legges det som regel vekt på formidling og faglig ledelse og dersom det er relevant for institusjonen gjerne på akkvisisjon av forskningsmidler og ved undervisningsinstitusjoner også på veiledning/undervisning. I Norge tildeles professorkompetanse gjennom en sakkyndig vurdering av en komité bestående av tre personer med professorkompetanse i samme fagfelt. En som er kompetent til å inneha stilling som professor eller forsker I betegnes som professorkompetent; dette er det høyeste formaliserte vitenskapelige nivået man kan oppnå. En professorkompetanseerklæring er en formell kvalifikasjon på samme måte som en doktorgrad, og har man først fått det er man professorkompetent, uavhengig av om man innehar en konkret stilling som professor. Det er ikke bestemte krav til hvilken akademisk grad professorer skal ha, men doktorgrad eller grader på tilsvarende nivå er det mest vanlige i mange land og fag i dag; uansett forutsettes det så godt som alltid en vitenskapelig produksjon som er betydelig større og på høyere nivå enn det som kreves for en doktorgrad. I Norge er det formelle kravet definert som «vitenskapelig nivå i samsvar med etablerte internasjonale eller nasjonale standarder». Det omfangsmessige minstekravet til vitenskapelig produksjon er i Norge normalt publisering tilsvarende tre doktorgrader i de fleste fag, og i tillegg stilles det en rekke kvalitative krav om høy faglig kvalitet, viktige og originale bidrag til faget, publisering i sentrale faglige kanaler (særlig høyt rangerte internasjonale tidsskrifter), faglig bredde og til dels andre krav. Disse kvalitative kravene innebærer at det ofte kreves en større vitenskapelig produksjon enn det nevnte minstekravet. Kravet om faglig bredde, originalitet og vesentlige vitenskapelige bidrag innen ulike felt/forskningsområder er særlig viktig og er i mange tilfeller det som skiller en professor fra en førsteamanuensis, som i prinsippet bare trenger ett større forskningstema. For å inneha stilling som professor ved norske universiteter kreves det i utgangspunktet organisert universitetspedagogisk utdanning («universitetspedagogisk basiskompetanse»), men kravet kan fravikes for ulike grupper, bl.a. professorer i mindre bistillinger (professor II), dersom arbeidsoppgavene tilsier det (f.eks. dersom stillingen hovedsakelig består av forskning/forskningssamarbeid) eller midlertidige stillinger, eller den ansatte kan gis to år på å oppfylle kravet, noe som er særlig aktuelt ved rekruttering av forskere som kommer fra instituttsektoren, helsevesenet eller utlandet.[2]

I Norge er professor og den likeverdige stillingen forsker I, som krever samme kompetanse, de øverste stillingene i det vitenskapelige hierarkiet, og rangerer over stillingene førsteamanuensis og forsker II (seniorforsker). Både professor og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, på samme nivå som f.eks. ekspedisjonssjef og generalsgradene. Professor og forsker I er administrativt sidestilt med stillingen dosent som har andre, egne kvalifikasjonskrav med vekt på pedagogisk kompetanse; i andre land vil stillingene forsker I og dosent heller inngå i professorgruppen og forstås som professorstillinger med særlig vekt på henholdsvis forskning og undervisning enn å være egne stillingskategorier; i f.eks. Danmark er professor tittelen på den øverste stillingen i både den kombinerte stigen og forskerstigen; også i Norge har det vært foreslått å samle toppstillingene i en felles professorstilling med flere mulige veier til tittelen, slik det er i utlandet.[3] I det europeiske rammeverket for forskningskarrierer, som primært bygger på forskningskvalifikasjoner, tilhører stillingene professor og forsker I toppkategorien R4.[4] I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen professor, forsker I og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.[5]

Professor II er i Norge en professor som har professoratet som bistilling (maksimalt 20 %), men som faglig er likestilt med professorer i hovedstilling; hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme samarbeid mellom universitetssektoren og andre forskningsutførende sektorer som instituttsektoren og helsevesenet, og ordningen er det viktigste virkemiddelet i det institusjonelle samarbeidet mellom sektorene. Professorer II har i de fleste tilfeller hovedstilling som forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren eller en klinisk stilling (f.eks. som overlege eller psykologspesialist) i helsesektoren, og har som oftest en faglig ledende rolle hos hovedarbeidsgiveren, gjerne som forskningsgruppeleder eller lignende, eventuelt også en form for lederstilling som forskningssjef, forskningsleder, klinikksjef eller direktør ved forskningsinstitutt/sykehus. Professor II-stillingen er som regel knyttet til hovedstillingen og finansiert av hovedarbeidsgiver, og det er vanlig med ansettelser ved kallelse. En professor II har liten (typisk 5–10 %) eller ingen undervisning, og bruker normalt det aller meste av arbeidstiden på forskning, forskningsledelse og/eller klinisk arbeid. En vesentlig oppgave i professor II-stillingen er gjerne forskningssamarbeid og annet institusjonelt samarbeid. Siden professorer II har lite eller ingen undervisning er det en generell adgang til å gi professorer II unntak fra pedagogisk basiskompetanse;[6] professorer II har til gjengjeld ofte mer erfaring med forskning og forskningsledelse, og i helseprofesjonene også høy klinisk kompetanse. Dersom det kreves pedagogisk basiskompetanse, hvis bistillingen har undervisning som hovedoppgave, er kravene halvparten av kravene til ansatte i full stilling og det er vanlig å gi en toårsfrist etter ansettelse fordi de fleste som rekrutteres ikke kommer fra undervisningsinstitusjoner.[2][7]

Ved de fleste vestlige universiteter er det vanlig at kollegiet av professorer har en sentral funksjon i styringen av institusjonene og bekler de øverste tillitsvervene eller lederstillingene som rektor og dekan, som tradisjonelt forstås som de første blant likemenn.