S-Bahn
From Wikipedia, the free encyclopedia
S-Bahn er i tyskspråklige land en betegnelse på lokaltog med fast takt og hyppige avganger.
Begrepet oppsto i Berlin mellom 1928 og 1930, etter alt å dømme som betegnelse på den nye «Stadtschnellbahn» («byhurtigbane») som hadde blitt tatt i bruk der.[1] Slike jernbanesystemer driftes for det meste rundt storbyene, f.eks.
- S-Bahn Berlin
- S-Bahn Hamburg
- S-Bahn München
Enkelte går mellom nærliggende byer, f.eks.:
- S-Bahn Rhein-Main (Frankfurt am Main / Mainz / Wiesbaden)
- S-Bahn Rhein-Ruhr (Köln, Düsseldorf, Neuss m.fl.)
I Østerrike ble den første S-Bahn tatt i bruk 1959 i Wien, i Sveits 1990 i Zürich og i Belgia 2015 i Brussel.
I Norge har Vys lokalstrekning (Spikkestad-)Asker-Lillestrøm (L1) et kjøremønster som omtrent tilsvarer S-Bahn. S-Bahn München har f.eks. avganger hvert 20. minutt, med timinuttersavganger i rushtidene; L1 kjøres hvert kvarter (andre lokaltog rundt Oslo har færre avganger). S-bahn-lignende lokaltogruter har forskjellige betegnelser på ulike språk, som Pendeltåg i Sverige, S-tog i Danmark eller Cercanías i Spania.
S-Bahn og tilsvarende skiller seg som regel fra tunnelbane (T-bane, metro, tysk U-Bahn):
- De går på ordinære jernbanespor, noen steder i selskap med andre tog. På strekninger med mye trafikk blir egne spor priorisert for å sikre fast takt.
- De går lengre ut i forstedene, er raskere, med større avstand mellom stasjonene (typisk 1-3 km).
På tysk brukes gjerne Schnellbahn (hurtigbane) som fellesbetegnelse på S-Bahn og U-Bahn. De må ikke forveksles med Schnellzug (hurtigtog), en betegnelse som nå brukes bare i Østerrike – eller Schnellfahrstrecke (høyhastighetsbane).
I Sveits brukes brukes Réseau Express Régional som fransk betegnelse på S-Bahn i offisielle tospråklige publikasjoner, se RER.