Berlin
Tysklands hovedstad From Wikipedia, the free encyclopedia
Berlin er Tysklands føderale hovedstad, og samtidig en av landets delstater. Det er Tysklands største by, og den største byen i Den europeiske union etter offisielle grenser. Byen er et av de viktigste sentre for europeisk politikk, kultur og vitenskap. Byen er et viktig transportknutepunkt i Sentral-Europa og har noen av verdens fremste universiteter, museer, teatre og orkestre, samt tre operaer. Den multikulturelle metropolen har innbyggere fra over 180 nasjoner, og tiltrekker seg mennesker som setter pris på den liberale livsstilen og kunstneriske friheten i byen. Berlin er kjent for sine festivaler, uteliv, samtidsarkitektur, avantgardekunst og generelt rike kulturliv. Mens byen var delt under alliert okkupasjon ble mange klassiske kulturinstitusjoner duplisert (hovedsakelig i vest fordi det gamle sentrum var i øst) og disse ble videreført etter gjenforeningen slik at Berlin har tre operahus, åtte store orkester og mange kammerorkester. Under Weimarrepublikken var byen kjent for sitt underholdningstilbud.[3][4]
| Berlin | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||
| |||||||
| Land |  Tyskland | ||||||
| Status | Delstat | ||||||
| Ligger ved | 15 oppføringer
Spree
Großer Wannsee Lake Tegel Havel Dahme Müggelsee Aalemannkanal Neuköllner Schiffahrtskanal Luisenstadtkanalen Teltowkanalen Landwehrkanal Westhafen Canal Gosen Canal Tegeler Fließ Berlin–Spandau skipskanal | ||||||
| Grunnlagt | 1244 (Julian) | ||||||
| Styreform – Regjeringssjef | Byrepublikk Kai Wegner, CDU. | ||||||
| Postnummer | 10115–14199 | ||||||
| Retningsnummer | 030 | ||||||
| Areal | 891,12 km²[1] | ||||||
| Befolkning | 3 755 251[2] (2022) | ||||||
| Bef.tetthet | 4 214,08 innb./km² | ||||||
| Høyde o.h. | 34 meter | ||||||
| Offisielle språk | Tysk | ||||||
| Nettside | www | ||||||
 Berlin 52°31′00″N 13°23′00″Ø | |||||||
Byens historie går tilbake til 1200-tallet. På 1400-tallet ble den residensby for kurfyrstene av Brandenburg, i 1701 ble den hovedstad i Kongeriket Preussen, og med den tyske rikssamlingen i 1871 rikshovedstad i nasjonalstaten Tyskland. Berlins historie i det 20. århundre var turbulent. Etter en blomstringsperiode som metropol i den første delen av århundret opplevde byen store ødeleggelser under andre verdenskrig. Etter å ha vært delt under den kalde krigen, siden 1960-årene med mur og minefelt, ble byen gjenforent og definert som hovedstad igjen i 1991,[5] og endelig tatt i bruk som dette fra 2001.[lower-alpha 1] Knapt noen by har så mange spor etter det tyvende århundre, og fra og med 1990-årene gjennomgikk Berlin en omfattende byutvikling med mange store byggeprosjekter. Byen fikk etter 1991 et eget område for føderale bygg og en del nedslitte områder har blitt gentrifisert. Det historiske sentrum gjennomgikk etter 1991 omfattende oppussing. Omkring 40 % av byen er parker og grønne arealer, og byen regnes som den grønneste i Europa.[4]
Berlin ligger i et temperert klimaområde på den nordtyske sletten, ved elvene Spree og Havel. Spree kommer inn fra Brandenburg sørøst i byen, i bydelen Treptow-Köpenick. Den fortsetter mot byens geografiske og historiske sentrum Mitte og tar opp i seg sideelvene Dahme, Neuenhagener Mühlenfließ, Wuhle og Panke. Elven fortsetter mot vest og munner ut i Havel i bydelen Spandau. Havel renner gjennom byens vestlige områder fra nord mot sør. Etter å ha passert grensen mot Brandenburg tar Havel etterhvert en nordlig retning og munner ut i Elben i Sachsen-Anhalt.
Gjennomsnittstemperaturen i Dahlem er 8,9 °C og nedbørsmengden utgjør årlig 581 mm. De varmeste månedene er juli og august med gjennomsnittlig 18,5 og 17,7 °C og de kaldeste januar og februar med −0,6 og −0,3 °C. Den største delen av nedbøren faller i juli med gjennomsnittlig 70 mm, den minste i mars med gjennomsnittlig 31 mm.
Beliggenhet
Berlins rådhus ligger ved 52°31′6,2688″N 13°24′29,952″Ø. Byens største utstrekning i øst-vest-retning er omkring 45 kilometer, den største utstrekningen i nord-syd-retning omkring 38 km. Byens areal utgjør omkring 892 km². Berlin er fullstendig omkranset av delstaten Brandenburg.
Skoger og innsjøer
I Berlin er omkring 18 prosent av byarealet skog. Skogene dekker områder på tilsammen 290 000 dekar og utgjør det største skogsområde i noen tysk by. Den mest kjente skogen er Grunewald vest i byen, langs bredden av Havel. I Grunewald ligger en rekke av sjøer kjent som Grunewaldseenkette.
Großer Wannsee er en stor sjø i bydelen Steglitz-Zehlendorf, og som krysses av elven Havel. Sjøen er 2 600 dekar stor. Området ved Wannsee er et av de mest eksklusive boligområder i Berlin.
Müggelsee er den største av sjøene i Berlin, og omfatter 7,4 km². Grosser Müggelberg er med 114 meter over havet, det høyeste naturlige punktet i Berlin. Bergene og sjøene oppstod under pleistocen.
Bydeler
Utdypende artikkel: Berlins bydeler
_-_de_-_colored_(less_colors).svg)
Etter bydelsreformen i 2001 ble antallet bydeler (Bezirke) redusert fra 23 til 12. Berlins bydeler er nå:
| Bydel | Innbyggere 31. oktober 2012[6] | Areal i km² |
|---|---|---|
| Charlottenburg-Wilmersdorf | 298 567 | 64,72 |
| Friedrichshain-Kreuzberg | 259 483 | 20,16 |
| Lichtenberg | 258 586 | 52,29 |
| Marzahn-Hellersdorf | 248 786 | 61,74 |
| Mitte | 329 969 | 39,47 |
| Neukölln | 308 342 | 44,93 |
| Pankow | 364 794 | 103,01 |
| Reinickendorf | 243 239 | 89,46 |
| Spandau | 218 935 | 91,91 |
| Steglitz-Zehlendorf | 281 604 | 102,50 |
| Tempelhof-Schöneberg | 320 917 | 53,09 |
| Treptow-Köpenick | 242 000 | 168,42 |
Utdypende artikkel: Berlins historie
Navnet Berlin er av vendisk opprinnelse og har en ukjent betydning.
På 1100-tallet fantes et nettverk av landsbyer i området mellom elvene Elben og Oder. Omkring år 1200 fremsto to Cölln og Berlin som to sentrale og separate bosettinger i området.[4] Berlin vokste frem som en dobbeltby, bestående av Berlin og Cölln. Cölln, som fikk byrettigheter i 1237, lå på en øy i elven Spree og Berlin lå på fastlandet.[7] Uoffisielt ble dobbeltbyen omtalt som Berlin. I 1307 fikk byene felles rådhus.[4]
I 1451 ble Berlin residensby for markgrevene og kurfyrstene av Brandenburg,[7] og måtte gi avkall på sin status som fri hansestad. Brandenburg hadde siden 1415 blitt styrt av slekten Hohenzollern. Hohenzollern-slekten regjerte i Berlin frem til 1918, først som markgrever av Brandenburg, senere konger av Preussen og endelig tyske keisere.
Den lutherske reformasjonen ble gjennomført i 1539 i Berlin. Under tredveårskrigen mellom 1618 og 1648 ble en tredjedel av byen ødelagt og befolkningen redusert til halvparten. Kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg gav Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne immigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000, hvorav en tredjedel var franskmenn. Også jøder ble gitt lov å slå seg ned i byen,[7] og det kom mange innvandrere fra Bøhmen, Polen og Salzburg. I de følgende årene ble forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt grunnlagt.
I 1701 ble markgrevskapet Brandenburg og hertugdømmet Preussen slått sammen til et kongerike, og Fredrik I kronet til konge av Preussen. Den brandenburgiske residensbyen ble valgt til kongerikets hovedstad,[7] og kom dermed til å spille en større rolle i europeisk politikk. Byen ble formelt slått sammen med forstedene Cölln, Friedrichswerder, Dorotheenstadt og Friedrichstadt til Königliche Haupt- und Residenzstadt Berlin i 1710. Det ble grunnlagt ytterligere forsteder som senere ble innlemmet i Berlin. Sammenlignet med storslåtte hovedsteder som Paris og Wien var Berlin sent utviklet. Det var først i barokken under Fredrik Vilhelm av Brandenburg ("den store kurfyrsten") Berlin ble særlig utviklet arkitektonisk. Tidlig på 1700-tallet fikk byen et ustrakt rutenett av gater. Tre store porter ble satt opp: Hallesches Tor i sør, Potsdamer i vest (inngang fra Potsdam) og Brandenburger Tor i nord. Byplanen og bygninger var direkte inspirert av Louis XIVs utvikling av Paris sentrum. For kongen var Potsdamer Tor særlig viktig fordi var den kongelige inngangen fra landstedet Sans Souci.[4] I løpet av 1700-tallet ble Berlin en relativt stor by kjent for sin arkitektur og kultur.[4]
Preussens konger oppførte en rekke monumentale bygninger på 1700- og 1800-tallet, særlig under ledelse av den berømte arkitekten Karl Friedrich Schinkel, som kom til å prege klassisismen sterkt. Berlin ble et sentrum for Europas såvel politiske som kulturelle liv, særlig kunst, arkeologi og musikk.
Ved dannelsen av det tyske riket i 1871 ble byen gjort til rikshovedstad. Tiden rundt 1871, den såkalte Gründerzeit, var særlig viktig i Berlins historie. Fra 1860 til 1890 fikk byen tre ganger så mange innbyggere. Flere forstader ble i 1861 innlemmet i Berlin for å håndtere folkeveksten. Forsøk på ytterligere utvidelse på 1890-tallet ble blokkert av velstående forsteder som forble selvstendige byer.[4]
Etter første verdenskrigs slutt i 1919 ble republikken utropt i Berlin. Byen var det året preget av uroligheter og kamper mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære. I 1920 ble Berlin utskilt fra Preussen og ble en egen bystat. Samtidig ble store skogsområder, jordbruksland og flere landsbyer rundt Berlin innlemmet i byen gjennom loven om Stor-Berlin. Byens befolkning økte dermed til omkring fire millioner innbyggere og byen fikk store grøntområder og innsjøer innenfor sine grenser.[4][7] Etter den russiske revolusjonen utvandret eller flyktet mange fra Russland og en god del av disse slo seg ned i Berlin. I 1922 var det omkring 100 000 russere i byene. Det kom også en del flyktninger fra Ungarn i forbindelse med forsøket på å skape en sovjetrepublikk der. I tillegg reiste mange via Berlin på vei vestover fra Sovjetunionen.[8]
Som tysk hovedstad under den såkalte Weimarrepublikken opplevde Berlin en kulturell og økonomisk gullalder, til tross for landets problemer på riksnivå, og det ble sagt at byen hadde «forretninger som London og fornøyelser som Paris». I 1920 ble åtte byer, 59 landsbyer og 27 landbrukskommuner innlemmet Berlin som med det ble Europas største by med fire millioner innbygger på 900 km2. Byens administrative inndeling skriver seg til dels fra de opprinnelige mindre byene som ble innlemmet. Ingeniøren James Hobrecht laget på oppdrag av prøyssiske myndigheter en plan for Stor-Berlin; planen tok høyde for en befolkning på 4 millioner.[4]
Nazismen og andre verdenskrig
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1930-årene ville nasjonalsosialistene gjøre Berlin om til Welthauptstadt Germania, en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Hitlers plan var inspirert av Roma og omfattet blant annet enorme triumfbuer og storslåtte i bulevarder og plasser. Mye av den eksisterende byen måtte ha blitt revet for å realisere planene. Tempelhof lufthavn og olympiastadion står igjen etter Speer.[4] Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under andre verdenskrig. Enkelte kjente bygninger, som Tempelhof lufthavn og Olympiastadion, ble likevel ferdigstilt i 1930-årene. Berlin arrangerte olympiske sommerleker i 1936.
I årene før og under andre verdenskrig forsvant Berlins jødiske befolkning på ca. 170 000 personer som følge av nasjonalsosialistisk forfølgelse. Mot slutten av krigen ble store deler av Berlin bombet og lagt i grus av allierte bombefly, og under slaget om Berlin i de siste dagene av krigen ble byen inntatt av Den røde armé, som begikk mange krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen.[9] Etter krigen kom mange flyktninger fra østområdene og forholdene for befolkningen var svært vanskelige. Krigshandlingen etterlot ruiner som utgjorde til sammen 75 millioner m3 masse. Sentrumsområdet Mitte ble mest ødelagt der 54 % av boligene var rasert.[4]
Alliert okkupasjon
Umiddelbart etter seieren i slaget om Berlin 2. mai okkuperte sovjetiske styrker hele byen.[10] Administrasjon av byen ble, i likhet med resten av Tyskland, delt mellom de offisielle seiersmaktene i fire okkupasjonssoner. De tre vestlige sektorene ble overlevert til amerikanske og britiske styrker i juli 1945. De franske styrkene besatte sin sektor senere. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.[11] USAs, Frankrikes og Storbritannias soner (sektorer) ble kalt Vest-Berlin. Den sovjetiske okkupasjonssonen ble kalt Øst-Berlin og senere utropt til hovedstad i DDR, noe som ikke var anerkjent i vest.[12] Vest-Berlin ble liggende som øy omgitt av DDR på alle kanter.[4]
Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. De tre vestlige okkupasjonsmaktene regnet ikke Berlin som del av den sovjetisk okkupasjonssonen.[13] Et alliert organ (kommandantura) sammensatt av kommandanter for de fire sektorene skulle sammen lede administrasjonen av Berlin. Fra 7. juli 1945 gikk formannskapet i kommandanturaen på omgang mellom de fire etter en 15 dagers turnus. Innenfor de 15 dagene var formannen øverste militære sjef for Berlin[14]
Generalene Sjukov, Weeks og Clay ble 29. juni 1945 enige om at vestmaktene skulle bruke visse veier, jernbaner og luftkorridorer gjennom den sovjetiske sonen til Berlin. Det ble ikke utarbeidet noen protokoll fra møtet. Avtalen innebar at flytrafikken skulle foregå uten kontroll fra sovjetisk side, mens landtrafikken kunne kontrolleres av sovjetiske myndigheter.[14] Spenningen mellom de allierte tiltok frem til Berlinblokaden i 1948.[4]
Deling av byen
Utdypende artikler: Berlinmuren, Øst-Berlin og Vest-Berlin
Etter 1949 anså Sovjetunionen Tyskland som delt i to suveren stater. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland.[12][15][16]
Forbundsdagen vedtok i 1957 at Berlin var republikkens hovedstad (den vesttyske sentralmyndighetene fortsatte å ha sete i Bonn). Den vestlige delen av byen var en demokratisk bystat som i henhold til sin forfatning var en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Dette var riktignok ikke akseptert av de vestallierte okkupasjonsmaktene,[7] og Vest-Berlins representanter hadde ingen stemmerett i Forbundsdagen eller Forbundsrådet. Da vestmaktene i 1955 ga Forbundsrepublikken utenrikspolitisk suverenitet tok de forbehold for Berlins spesielle status. Tilsvarende tok Sovjetunionen forbehold da DDR fikk suverenitet i 1955. Berlins status forble da okkupert som i avtalene fra 1945.[14]
Byens opprinnelige kulturelle senter var rundt paradegaten Unter den Linden som havnet i sovjetisk sektor (Øst-Berlin). Vesttyske myndigheter opprettet da til erstatning kulturinstitusjoner i Vest-Berlin blant annet Deutsche Oper (Staatsoper Berlin lå i øst) og Neue Nationalgalerie slik at flere institusjoner ble duplisert i den delte byen.[4]
Vest-Berlin ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor symbolbetydning under den kalde krigen. Det økende motsetningsforholdet mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948 og gjennom den såkalte Berlinblokaden forsøkte å sulte ut byens innbyggere. Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin».
Fra 1949 til 1961 mistet DDR 10 % av befolkningen, slik at folketallet falt fra 19 til 17 millioner. Fra januar til juni 1961 krysset til sammen 100.000 grensen og i juli-august forlot over 1000 personer DDR daglig. Den store utvandringen truet både DDRs økonomi og DDRs politiske stabilitet og legitimitet. Sovjetiske myndigheter så en fysisk barrikade rundt Vest-Berlin som eneste løsning for å stabilisere situasjonen.[4] For å hindre at befolkningen flyktet fra DDR, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km lang mur, Berlinmuren, som delte byen i to. Muren, som kom til å symbolisere jernteppet og delingen av Europa, ble voktet med minefelt, piggtråd og soldater med hunder.
Som svar på byggingen av muren holdt USAs president John F. Kennedy i 1963 sin berømte Ich bin ein Berliner-tale foran Vest-Berlins rådhus, Rathaus Schöneberg.
I løpet av 1950-tallet forlat mange bedrifter Berlin for å finne tryggere steder i andre byer. Både østsiden og vestsiden ble under den kalde krigen sterkt subsidiert slik at handel og kultur fikk stattstøtte for å drive i Berlin.[4]
Gjenforening
Natten mellom 9. og 10. november 1989 falt muren, og året etter ble Tyskland – og Berlin – gjenforent. Det gjenforente Berlin ble faktisk hovedstad i et gjenforent Tyskland den 20. juni 1991 (formelt var byen hele tiden hovedstad). Det var fra noen hold litt ubehag mot flyttingen også fordi Berlin med de nye tyske grenser lå enda mer geografisk usentralt i landet enn noensinne – alle tyske byer av noen størrelse ligger langt syd eller vest for Berlin. Men historien og tidligere beslutninger fikk råde. Mange departementer og en stor del av statsbyråkratiet flyttet til Berlin i 1999, men som et kompromiss ble en del værende igjen i Bonn.
Etter gjenforeningen var mange bedrifter i byen lite konkurransedyktige når markedene ble åpnet opp og det var en periode med økonomisk tilbakegang. Industriproduksjonen falt sterkt og arbeidsledigheten var i 1997 oppe i 17 % langt høyere enn landet ellers. Etter gjenforeningen begynte flere hundretusen å pendle over den gamle delelinjen til jobber i vest. Fra 1990 til 1999 hadde Tyskland en vekst i BNP på 11 % mens Berlin hadde 6 % økonomisk vekst. Fra 2005 til 2011 vokste Berlins økonomi 15 % mot 11 % for Tyskland som helhet med tilsvarende vekst i antall jobber. I årene etter 2000 hadde Berlin flere bedriftsetableringer enn andre deler av Tyskland.[4]
Utvikling etter 1990
Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet og andre endringer i byen. Perioden 1990-1995 var dominert av nye kontorbygninger særlig på ubenyttede arealer sentralt i byen. I årene 1995-1999 ble overproduksjonen av kontorbygninger tydelig. Etter 1999 var preget av en rolig eller stagnerende periode med mindre hektisk byutvikling. De masseproduserte boligblokkene i øst, såkalte Plattenbau, fikk en ansiktsløftning. Av viktige offentlige bygninger i denne perioden var de føderale regjeringsbyggene og Riksdagsbygningen samt ambassadebyggene i ambassadedistriktet inkludert den nordiske fellesbygningen. Området nord for riksdagsbygningen ble planlagt som et føderalt bygningskompleks med lokaler for forbundskansleren og statsråder. Riksdagsbygningen med glasskuppel dominerer området arkitektonisk. En ny sentralstasjon, Berlin Hauptbahnhof, ble anlagt nær det føderale bygningskomplekset.[4]
Berlin har tiltrukket seg mange unge. Bydelene Mitte og Prenzlauer Berg ble sentrum for Berlins store kulturelle sektor med mange kunstnere blant annet på grunn av lave huspriser. Store musikk- og mediaselskaper som Universal etablerte seg i byen.[4][3]
Frem til midten av 1600-tallet var Berlin bare sparsomt befolket. Takket være kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburgs immigrasjonspolitikk økte befolkningen fra omkring 6 000 i 1648 til 57 000 i 1709. I 1834 hadde byen 265 000 innbyggerne og 836 000 i 1871. Byen passerte to millioner innbyggere i 1905. På slutten av 1800-tallet var Berlin den største industribyen i Tyskland og en av de største i Europa.[4] Siden det kom mange hugenotter som slo seg ned i byen, har mange av innbyggerne i Berlin franske aner. Byen passerte 100 000 innbyggere i 1740 og milliongrensen i 1875.
I 2014 hadde byen 3,4 millioner innbyggere hvorav 40 % var yngre enn 35 år og en stor del av innbyggerne, spesielt de unge, er tilflyttere. I 2000 ble byens opprinnelig 23 administrative bydeler omgjort til 12. I de innerste bydelene er befolkningstettheten over 100 innbyggere per hektar, i 1910 hadde området over 300 innbyggere per hektar. Berlin som helhet har 37 innbyggere/hektar (3 700 per kvadratkilometer) som er mer enn New York med rundt 2 000 per kvadratkilometer og Chicago med 1 500. Kreuzberg har over 30 % innbyggere med innvandrerbakgrunn, mens de østlige bydelene tilsammen har under 6 %. Tyrkia er vanligst landbakgrunn blant innvandrere. Rundt 13 % av innbyggerne i Berlin er utenlandske borgere, i Vest-Berlin var 15 % utenlandske.[4]
Nasjonalitet og etnisitet
Berlin hadde 3 755 251 innbyggere per 31. desember 2022.[2]
Ved utvidelsen av bygrensene til Stor-Berlin i 1920 økte befolkningen til omkring 4 millioner. Under annen verdenskrig falt befolkningen på grunn av sivile og militære tap og flukt. Siden har befolkningstallet ligget forholdsvis konstant på mellom 3,1 og 3,5 millioner.
Berlin har alltid tatt imot immigranter. Etter hugenottene på 1600-tallet fulgte på 1800-tallet mange østeuropeere. Etter den andre verdenskrigen kom mange gjestearbeidere fra Sør-Europa, særlig Italia og Tyrkia til Vest-Berlin. En relativt stor innvandring til Øst-Berlin kom fra Vietnam.
Berlin tiltrekker seg mennesker også fra resten av landet som følge av sin kulturelle og politiske betydning. Under den kalde krigen var innbyggerne i Vest-Berlin fritatt for verneplikt, og mange medlemmer av 68-bevegelsen søkte til byen på grunn av dens liberale samfunnsklima.
Bydelen Kreuzberg fikk etterhvert den største tyrkiske befolkning utenfor Tyrkia.
Tysk er det eneste offisielle språket i Berlin.[17] Den stedsegne dialekten i Berlin kalles Berlinisch.
Religion
Av byens 3,4 millioner innbyggere er 60 % konfesjonsløse[18], 19,3 % protestanter, 9,3 % katolikker, 2,7 % tilhengere av andre kristne konfesjoner, 7,2 % muslimer, 0,3 % jøder, mens 0,6 % tilhører andre religioner (2010).
Berlin er sete for et protestantisk bispedømme, som tilhører Evangelische Kirche Berlin-Brandenburg-schlesische Oberlausitz. Videre er byen sete for et katolsk erkebispedømme, Berlin erkebispedømme. Som reaksjon på tvangsforeningen av den lutherske kirken og den reformerte (kalvinistiske) tradisjonen oppstod på 1800-tallet Selbständige Evangelisch-Lutherische Kirche, også kalt «den gammellutherske kirke». Fra 1800-tallet har også baptister vært representert i Berlin, og er med sine 36 menigheter den største frikirken i hovedstaden. De driver også flere diakonale institusjoner.
Berlins jødiske menighet, som ble grunnlagt i 1671, har ca. 12 000 medlemmer, men antallet personer av jødisk opprinnelse er antakelig større. Byen har 11 synagoger og flere andre jødiske institusjoner, bl.a. to rituelle bad, jødisk sykehus, jødisk museum, jødisk gymnasium og den største jødiske gravlunden i Vest-Europa. Berlin har den raskest voksende jødiske befolkningen i verden utenfor Israel, etter at et stort antall jøder fra de tidligere sovjetrepublikkene har valgt å slå seg ned i byen etter kommunismens sammenbrudd. Se også jødedom i Berlin.
Den islamske menigheten ble grunnlagt i 1922. Moskeen i Wilmersdorf fra 1926 er byens eldste og i dag finnes det 76 moskeer i Berlin.
Det finnes fem buddhistiske templer i byen. Tempelet Das Buddhistische Haus er fra 1924 og regnes som det eldste i Europa.
Se også: Politiske institusjoner i Berlin
Føderal politikk
Ved Tysklands gjenforening i 1990 ble det slått fast at Berlin var landets hovedstad.[19] Plasseringen av Forbundsdagen og regjeringen skulle avgjøres fast senere. Blant de institusjoner som etterhvert ble flyttet fra Bonn til Berlin var Forbundspresidentens residens, Forbundsdagen, Forbundsrådet, Forbundskanslerens kontor, utenriksdepartementet og flere andre departementer. Blant de departementer som ble igjen i Bonn var forsvarsdepartementet.
Forbundsrådet møtes i Preußisches Herrenhaus, det gamle prøyssiske overhuset, og Forbundsdagen i Riksdagsbygningen.
Delstatspolitikk
Berlin er en av Tysklands delstater, og har sin egen forfatning, parlament, regjering og høyesterett.
Berlins regjering er Berlins senat. Senatet ledes av en regjerende borgermester og består ellers av inntil åtte senatorer, som tilsvarer ministre i andre delstater. Senatet velges av Berlins parlament, som velges gjennom delstatsvalg hvert femte år.[20]
Franziska Giffey har vært regjerende borgermester siden 2021.
Berlin er, og har alltid vært, en utpreget «rød» by, i den forstand at sosialdemokrater og sosialister her har et tyngdepunkt.
Staten Berlin har i dag fire seter i det tyske Forbundsrådet.
Våpen og flagg
Berlins våpen er en oppreist sort bjørn. Våpenets herkomst er uklar. Det har vært antatt at det kan være en henspilling på grunnleggeren av Mark Brandenburg, Albrecht «Bjørnen». Våpenmotivet har også vært forklart som en tolkning av byens navn, men det er mindre sannsynlig da navnet mest sannsynlig stammer fra ordet brl, et slavisk ord som betyr myr. Bjørnen kjennes første gang fra et segl fra 1280. Gjennom historien har det forekommet i ulike kombinasjoner med Preussens og Brandenburgs ørner. Først på 1800-tallet ble bjørnen uomstridt som byens våpen fremfor den brandenburgiske ørnen.
Berlins flagg viser bjørnen på hvit bakgrunn, med en rød stripe over og under. Flagget forekommer i to varianter. Byens ordinære flagg, det som Berlins innbyggere står fritt til å bruke, har bjørnen stående fritt i det hvite feltet. Berlins delstatsflagg som ble innført i 1954, har bjørnen i et kronet våpenskjold.
Bydelene i Berlin har egne våpen og flagg. Våpnene er særegne for hver enkelt av de tolv distriktene, men de har alle en murkrone der skjoldet med bjørnen inngår. Bydelenes flagg har de respektive våpenskjold i en duk som tilsvarer byflaggets: Et vannrett midtre felt med smalere røde felter langs øvre og nedre kant.
Forvaltning
Ettersom Berlin er en enhetskommune utgjør Berlins tolv bydeler ikke egne kommuner. De er derfor i sterk grad avhengige av senatet og senatsforvaltningen. Hvert bydel (Bezirk) har en bydelsforsamling kalt Bezirksverordnetenversammlung, som igjen velger en bydelsborgermester og fem byråder. Borgermestrene, ledet av den regjerende borgermesteren, utgjør borgermesterrådet, som gir råd til senatet.
Berlins bruttoinnlandsprodukt i 2021 var 163 milliarder €.[21] Over 83 % av bedriftene i Berlin tilhører tjenestesektoren, og hovedvekten ligger på kunnskaps-, teknikk-, design- og servicenæringer (2020). Omkring 800 000 personer, eller 45 % av arbeidsstyrken, jobber i denne tjenestesektoren.
De største virksomhetene
De 10 største virksomheter i Berlin etter antall ansatte i 2020:[22]
| Plass | Navn | Hovedkontor | Medarbeidere i Berlin |
|---|---|---|---|
| 1. | Deutsche Bahn AG | Berlin | 20 770 |
| 2. | Charité | Berlin | 17 527 |
| 3. | Vivantes | Berlin | 16 136 |
| 4. | Berliner Verkehrsbetriebe | Berlin | 14 589 |
| 5. | Siemens | Berlin / München | 11 600 |
| 6. | Edeka | Hamburg | 10 625 |
| 7. | Mercedes-Benz Group | Stuttgart | 10 200 |
| 8. | Deutsche Post DHL | Bonn | 10 000 |
| 9. | Deutsche Telekom | Bonn | 8 000 |
| 10. | Zalando | Berlin | 7 300 |
Turisme og messer
.jpg)
Berlin hadde i 2010 ca. 9 millioner besøkende, og det ble registrert ca. 20,8 millioner overnattinger. I 2017 var de tilsvarende tallene økt til ca. 13,0 millioner besøkende og ca. 31,2 millioner overnattinger.[23] Berlin er den mest besøkte destinasjonen i Tyskland og en av de mest besøkte byene i Europa (etter London og Paris) og etter år 2000 fortsatte den sterke veksten i turisttrafikken.[4]
Berlin er kjent for flere viktige messer, f.eks. Grüne Woche, InnoTrans, ILA Berlin, Fruit Logistica, Venus Berlin, Berlin Fashion Week, ITB Berlín og IFA. Estrel Berlin er et viktig sted for møter i næringslivet i Berlin.
Medier
Berlin er sete for et stort antall mediebedrifter, deriblant de offentlige kringkastingsselskapene RBB, Deutsche Welle og Deutschlandradio, og private fjernsynsstasjoner som MTV Germany, Welt og TV.Berlin. Det finnes også et stort antall private radiokanaler. De store nasjonale fjernsynsstasjonene ARD, ZDF,Sat.1 og RTL har også egne redaksjoner i Berlin.
I Berlin utkommer dagsavisene Berliner Zeitung, Berliner Morgenpost og Der Tagesspiegel, samt aviser av nasjonal betydning som Bild-Zeitung, Die Welt, die tageszeitung, B.Z..
Forlagene Verlag Walter de Gruyter og Axel Springer SE har hovedkontor i Berlin.
Hansa Studios.
CCC Filmstudios.
Se også: Liste over severdigheter i Berlin
Teatre, operahus, orkestre, kor og film
Berlin er kjent for sine tallrike teatre og kunstscener. De mest berømte teaterscenene er Berliner Ensemble, Volksbühne am Rosa-Luxemburg-Platz, Friedrichstadt-Palast, Schaubühne am Lehniner Platz, Theater des Westens, Renaissance-Theater, Deutsches Theater Berlin, Maxim-Gorki-Theater og GRIPS-Theater.
Byens tre operahus er Staatsoper Unter den Linden, Deutsche Oper og Komische Oper.
Berlin har flere verdensberømte symfoniorkestre, deriblant Berliner Philharmoniker, Staatskapelle Berlin (Daniel Barenboim), Konzerthausorchester Berlin, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin og Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin.
Profesjonelle kor er Rundfunkchor Berlin og RIAS Kammerchor.
Orkestrene og korene samarbeider ofte om konserter i blant annet Konzerthaus Berlin og Berliner Philharmonie.
Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) finner sted hvert år, og under denne utdeles blant andre æresprisene Gullbjørnen og Sølvbjørnen.
Museer
Se også: Museer i Berlin
Berlin er verdensberømt for sine 160 museer. Byens største museumskompleks ligger på Museumsinsel, «Museumsøya», på en øy i Spreekanalen i sentrum av byen. Museumsinsel ble anlagt fra 1841 av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen. Den omfatter bl.a. Altes Museum i Lustgarten, Neues Museum, Alte Nationalgalerie, Bodemuseum og Pergamonmuseum som hovedsakelig viser samlinger fra antikken. Museumsinsel ble i 1999 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Kulturforum er sentrum for gallerier og museer vest i byen. Her finnes blant annet Gemäldegalerie og Neue Nationalgalerie. Deutsches Historisches Museum i Berlins tøyhus i Unter den Linden viser 2 000 års tysk historie. Jüdisches Museum Berlin viser et like langt tidsrom med tysk-jødisk historie. Jagdschloss Grunewald inneholder en malerisamling fra det 15. til det 19. århundre. I Dahlem finnes det en rekke etnologiske museer. I Lichtenberg ligger Stasimuseet. Arkitekturmuseet Bauhaus-Archiv omhandler den modernistiske arkitektur fra 1900-tallet, og som i seks tilfeller i Berlin, er gitt status av verdensarv (Modernistiske boligområder i Berlin).
Et nasjonalt minnesmerke over Berlinmuren finnes i Bernauerstrasse. Murmuseet ved «Haus am Checkpoint Charlie» tar også for seg Berlinmurens historie.
En sentral institusjon i Berlins museumsverden er Stiftung Preußischer Kulturbesitz, en av verdens største kulturstiftelser. Den eier størstedelen av de offentlige museene. En annen viktig stiftelse er Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg, som forvalter prøyssiske slott og parker.
Berlins bymuseum er en stiftelse som eier og driver flere tradisjonsrike museer som viser Berlins historie, bl.a. Märkisches Museum, grunnlagt 1874.
Minnesmerker
Fra 2002 ble et stort holocaust-minnesmerke anlagt mellom Riksdagen og Potsdamer platz. Jüdisches Museum Berlin (jødisk museum) i nærheten av Potsdamer platz omhandler jødenes historie i Berlin; bygget er utformet av Daniel Libeskind. Museet har en sølvfarget fasade og har irregulær fasong, opprinnelig var bygget uten utstilling.[4]
Bygninger
Brandenburger Tor (Brandenburg-porten) ble bygget av Carl Gotthard Langhans mellom 1788 og 1791, og er Berlins vartegn. Den er inspirert av propyleene på Akropolis, og er kronet med en kvadriga med seiersgudinnen Victoria, utført av Johann Gottfried Schadow. Porten var den vestlige enden av gaten Unter den Linden, som fører til Museumsinsel i Spree og Berliner Dom. Under den kalde krigen lå Brandenburger Tor på grensen mellom Vest-Berlin og Øst-Berlin.
I samme område ligger Staatsoper Unter den Linden, bygget i rokokkostil i 1743, det prøyssiske statsbiblioteket, bygget 1774–1780, det barokke tøyhuset i Berlin, bygget 1695–1706 etter planer av Andreas Schlüter, og den katolske kirkes hovedkirke i Berlin, Sankt Hedwigkatedralen, bygget 1747–1773. Französischer Dom på Gendarmenmarkt var på 1600-tallet midtpunktet i det franske kvartalet. Humboldt-Universität zu Berlin ligger også ved Unter den Linden.
En kjent handlepromenade i Berlin er Kurfürstendamm med mange hoteller, forretninger og restauranter. Den ødelagte Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche markerer boulevardens østlige ende. Kirkens tårnruin er bevart, og det er bygget en ny kirke ved siden av.
Videre østover går Kurfürstendamm over i Tauentzienstraße, med KaDeWe, Europas største varehus og kjent for sitt eksklusive utvalg. Her ligger også Europa-Center, bygget mellom 1963 og 1965. Bygningen med 22 etasjer inneholder en rekke forretninger, restauranter, kontorer og en utsiktsplattform. I nordøstlig retning ligger Berlins største park, Tiergarten.
I nærheten av Brandenburger Tor ligger Riksdagsbygningen, Forbundskanslerens kontor og den tyske presidentens residens, Schloss Bellevue.
Oranienburger Straße var før annen verdenskrig sentrum i det jødiske kvartalet, og omfatter bl.a. den kjente Neue Synagoge bygget 1866 Kunsthaus Tacheles. Rykestrasse synagoge i Prenzlauer Berg er Tysklands største. Blant de mest kjente jødiske gravlunder er gravlunden i Mitte med blant andre Moses Mendelssohns grav, og gravlunden i Weissensee, den arealmessig største i Europa.
Øst for Spreeinsel ligger Alexanderplatz, med tallrike forretninger og restauranter. I umiddelbar nærhet ligger Fernsehturm, med 368 meter Tysklands høyeste bygning. Der ligger også den gotiske Marienkirche og Rotes Rathaus, sete for byregjeringen i Berlin. To statuer, en mannlig og en kvinnelig, med blikket rettet mot rådhusinngangen, skal minne om alle ruinene etter krigen.
I den østlige delen av Berlins sentrum er også den gamle bydelen Prenzlauer Berg spesielt severdig. Det samme gjelder forretningsgatene Schönhauser Allee og Kastanienallee.
DDRs tidligere parlament, Palast der Republik, som sto på Spreeinsel ved siden av Museumsinsel, er revet og på tomten skal gjenoppføres Berliner Stadtschloss, Berlins byslott. Slottet var vinterresidens for Brandenburgs, Preussens og Tysklands herskere. Det er planer om å bruke slottet som museum, i utvidelsen av Museumsinsel.
Potsdamer Platz er et trafikknutepunkt i Berlins sentrum, og her møtes flere store gater. Plassen ble anlagt av kong Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1741. Frem til 1940 var Potsdamer Platz den travleste plassen i hele Europa. Etter krigen lå den i ruiner, ble delt av muren og liggende som et øde ingenmannsland. Etter gjenforeningen ble plassen revitalisert, og det er bygget en rekke nye bygninger der med bl.a. mange forretninger og restauranter. Daimler-Benz etablerte en av sine forretningsområder der. Sony reiste i 2000 et nybygg for sitt europeiske hovedkontor ved siden av Daimler-Benz.[4] Det er markert på bakken hvor muren gikk.
I Charlottenburg-Wilmersdorf ligger Olympiastadion, bygget for de olympiske sommerlekene i 1936. I nærheten ligger også Funkturm (kringkastingstårnet), bygget 1924–1926 i forbindelse med den internasjonale kringkastingsutstillingen.
Berlin har en rekke slott, deriblant Schloss Charlottenburg, et barokk representasjonsslott for Hohenzollerne bygget fra 1695, med en betydelig malerisamling. Andre slott omfatter Zitadelle Spandau, Schloss Schönhausen og det klassisistiske Schloss Tegel, bolig for naturforskeren og geografen Alexander von Humboldt.
I bydelen Steglitz-Zehlendorf og i nabobyen Potsdam, finnes en rekke slott og parker som fra 1990 er oppført på UNESCOs liste over verdensarven under tittelen Slott og parker i Potsdam og Berlin.
Fem store boligområder oppført i funksjonalistisk stil av arkitekter fra Bauhausskolen, ble i 2008 som det foreløpig siste anlegg i Berlin, oppført på UNESCOs verdensarvliste under overskriften Modernistiske boligområder i Berlin.
Parkområder
Berlin har skoger i både vest og sørøst, flere store parkområder inne i byen og mange av byens gater har trær. Derfor regnes Berlin som en «grønn by». Omkring 40 % av byens areal er parker og andre friområder og grønne arealer. Berlin regnes som den grønneste byen i Europa.[4]
De over 2 500 park- og grøntområdene i byen utgjør et areal på over 5 500 hektar og gir store muligheter til fritid og rekreasjon.
I sentrum av byen ligger Großer Tiergarten. Det er den eldste, største og mest betydningsfulle park i Berlin. Parkens historie går over 500 år tilbake i tid, og den har et areal på 210 hektar. Opprinnelig var den et skogsområde utenfor byporten, brukt av Brandenburgs adelige som jakt- og utfluktsområde. Etterhvert som byen vokste ble Tiergarten gradvis omgitt av bybebyggelse. i dag strekker parken seg fra Bahnhof Zoo til Brandenburger Tor og ligger i umiddelbar nærhet av det føderale parlaments- og regjeringskvartalet. Noen store gater krysser parken, bl.a. Straße des 17. Juni. Gatene møtes ved Großer Stern, hvor Seierssøylen har stått siden 1939. Parken er utformet som naturlignende parklandskap, med store grøntarealer krysset av små bekker, tregrupper, småsjøer og tallrike broer og alleer.
Ved siden av Tiergarten er Treptower Park i sydøst en av byens viktigste parker. Den ble anlagt mellom 1876 og 1882, og ligger ved elven Spree.
I sørvest ligger Botanischer Garten Berlin, som ved siden av sin vitenskapelige funksjon også blir brukt som utfluktssted. Den botaniske haven ble opprettet i 1697 der hvor dagens Kleistpark i Schöneberg ligger, og i 1897 ble dagens hageområde i Dahlem bygget ut. Med et areal på 43 hektar og omkring 22 000 forskjellige plantearter er det den tredje største botaniske have i verden. Den har også verdens største veksthus.
Berlin har også to zoologiske hager: Zoologischer Garten Berlin og Tierpark Berlin. Zoologischer Garten ble åpnet i 1844 i Tiergarten, og er Tysklands eldste zoo og den zoologiske hage med flest arter i verden. Den omfatter også Aquarium Berlin. Tierpark Berlin er Europas største landskapsdyrepark.
En rekke andre parkanlegg preger også Berlin: Ved siden av slottshavene i Charlottenburg, Glienicke og på Pfaueninsel, hvorav de to siste hører til UNESCOs verdensarvliste, omfatter byens parker bl.a. anlegg som Lustgarten, Viktoriapark, Rudolph-Wilde-Park og Schillerpark, men også de tallrike folkeparkene. I sør ligger Britzer Garten, hvor den føderale park-, og hageutstillingen Bundesgartenschau fant sted i 1985. Marzahnparken øst i byen med hager fra mange deler av verden, ble etablert mens byen var delt, men er siden revitalisert og utbygget. Nyere parker omfatter Mauerpark i den tidligere dødsstripen ved Berlinmuren, Südgelände naturpark, Park Görlitzer Bahnhof og Spreebogenpark i nærheten av Hauptbahnhof og regjerings- og parlamentskvartalet.
Natteliv og festivaler
Berlin har et av de mest mangfoldige og aktive uteliv i Europa. Etter murens fall ble mange bygninger i Mitte renovert, og mange tomme bygninger i den østlige delen ble tatt i bruk av ungdommer, hvor det oppstod sub- og motkulturscener. Kjente nattklubber omfatter Kunsthaus Tacheles, teknoklubbene Tresor, Watergate , E-Werk, Kitkatclub og Berghain.
Det gamle Vest-Berlin har også flere kjente nattklubber, bl.a. SO36 i Kreuzberg. SOUND, som fra 1971 til 1988 lå i Tiergarten og i dag ligger i Charlottenburg, ble beryktet i slutten av 1970-årene for bruken av illegale rusmidler, som beskrevet i boken Wir Kinder vom Bahnhof Zoo. Linientreu, i nærheten av Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche, har siden 1990-årene blitt kjent for teknomusikk. Diskoteket LaBelle ble mål for et terrorangrep i 1986.
Årlig arrangeres Kulturenes karneval, en multietnisk gateparade i Kreuzberg, og de homofiles Christopher Street Day. Berlin er også kjent for kulturfestivalen Berliner Festspiele, som omfatter jazzfestivalen JazzFest Berlin.
Julemarked.
Sport
Det finnes tallrike sportsklubber i Berlin. De fleste er aktive innen breddesport, men flere driver også med profesjonell sport.
Berlin er hjemby for Hertha BSC, et fotballag i Bundesliga, og 1. FC Union Berlin, og for ALBA Berlin, et basketballag, som vant det nasjonale mesterskapet alle år fra 1997 til 2003.
Berlin var tildelt olympiske sommerleker for 1916, men lekene ble avlyst på grunn av den første verdenskrigen. Byen arrangerte imidlertid sommerlekene i 1936. Olympiaparken i Westend er et resultat av forberedelsene til begge disse to olympiske lekene. I 2006 ble finalen i verdensmesterskapet i fotball spilt på Olympiastadion, som før mesterskapet var blitt fullstendig renovert. Berlin Marathon og friidrettsstevnet ISTAF finner årlig sted i byen. Da Berlin forsøkte å få OL i 2000, ble mange sportsanlegg bygget eller renovert.
Blant de største idrettsarenaer i Berlin er Olympiastadion med 74 200 plasser, Friedrich Ludwig Jahn Sportpark med 19 000 plasser, Stadion An der Alten Försterei med 18 300 plasser, Uber Arena med 17 000 plasser, samt Velodromen, Max Schmelinghallen og Mommsenstadion, hver med en kapasitet på ca. 12 000 tilskuere.
Som en av de største byer i Europa utviklet Berlin allerede fra slutten av 1800-tallet et komplekst transportsystem. Under den kalde krigen ble Vest-Berlin adskilt fra omkringliggende områder, og måtte bygge ut sin egen infrastruktur. I DDR ble det bygget jernbaner og motorveier som gikk rundt den vestlige delen av byen. Gjenforeningen har ført til en reintegrering av byens transportsystem.
Kollektivtransport og jernbane
Berlins kollektivtransportsystem omfatter Berlins undergrunnsbane (U-Bahn) med ni linjer, Berlins forstadsbaner (S-Bahn) med 15 linjer og Berlins sporvei med 22 linjer, i tillegg til 150 bussruter og seks fergelinjer. S-Bahn (egentlig lokaltog) drives av S-Bahn Berlin GmbH – et datterselskap av Deutsche Bahn, resten drives av det offentlige kollektivtransportselskapet BVG.
Berlins hovedjernbanestasjon er Berlin Hauptbahnhof som ble åpnet sommeren 2006. Med 300 000 passasjerer daglig er den Tysklands fjerde største etter jernbanestasjonene i Hamburg, München og Frankfurt.
Gjennom sentrum av byen går det en stor jernbanelinje i øst-vest-retning (Berliner Stadtbahn) som gir plass både til S-Bahn og regional- og langdistansetrafikk. Langs denne ligger de fleste av byens større jernbanestasjoner, deriblant Berlin-Charlottenburg, Berlin Zoologischer Garten, Berlin Hauptbahnhof, Friedrichstraße, Alexanderplatz og Berlin Ostbahnhof. To jernbanetunneler krysser byens sentrum i retning sør-nord: S-banetunnelen via Potsdamer platz, Friedrichstraße og Nordbahnhof, og den nye jernbanetunnelen for fjern- og regionaltrafikk under Tiergarten til Hauptbahnhof.
Lufthavner
Berlin har inntil for få år siden hatt to kommersielle lufthavner: Berlin-Tegel og Schönefeld lufthavn. Schönefeld, som nå heter Berlin Brandenburg lufthavn, ligger rett utenfor byens sydøstlige grense i delstaten Brandenburg, mens den nylig nedlagte Tegel lå inne i byen.
Frem til 30. oktober 2008 kunne en tredje flyplass medregnes: Den tradisjonsrike Tempelhof lufthavn, som lenge var den viktigste, men som hadde for korte rullebaner for moderne passasjerfly og sikkerhetsforskrifter. Tempelhof er kjent som «alle moderne lufthavners mor» og fikk sin nåværende form i 1930-årene. Den var hovedflyplassen der flyene landet under Berlinblokaden; da lettet og landet det ca. ett fly i minuttet på Tempelhof. Andre fly landet på Tegel og Gatow. Da Tempelhof gikk ut av bruk ble et åpent område på 3000 dekar liggende ubrukt og tatt i bruk som park og friområde. Berlins myndigheter kjøpte område i 2009 med sikte på å drive byutvikling.[4]
Spørsmålet om ny hovedflyplass for byen kom opp kort etter 1990. Planleggingen begynte i 1996 og anleggesarbeidet begynte i 2006 med sikte på åpning i 2011. Berlin Brandenburg lufthavn ble bygget ut for å bli Berlins nye hovedflyplass ble åpnet høsten 2020 etter mange utsettelser. Berlin Brandenburg lufthavn ble anlagt like sør for den eksisterende Schönefeld og dimensjonert for 27 millioner passasjerer.[4] Tegel flyplass ble kort efter lagt ned. Arbeidene ved Schönefeld ble påbegynt i september 2006, med en planlagt åpning i juni 2013. Kort tid før åpningen ble det avslørt en rekke bygningsmessige mangler.
Berlins første flyplass ble åpnet i 1909 som Motorflugplatz Johannisthal-Adlershof. På Tempelhof var det bare zeppelinere på den tiden. I 1923 overtok Tempelhof for Johannisthal som hovedflyplass for moderne motorfly.
Få andre storbyer, om noen, har hatt så mange flyplasser i sin nærhet. Etter Tysklands gjenforening er bare noen få tatt i militær bruk av tyske myndigheter, men mange av dem har småflytrafikk.
Autobahn
I Berlin er de indre bydelene, hovedsakelig i den vestlige delen, omgitt av bymotorveien A 100 i en halvsirkel. Et nytt avsnitt mot Treptow i øst er under bygging (2023) og et siste avsnitt videre mot Lichtenberg er planlagt, men omstridt.
Fra A 100 finnes følgende motorveier ut av byen:
- A 111 i retning nordvest (Hamburg og Rostock)
- A 113 i retning sydøst (Dresden og Cottbus)
- A 115 i retning sydvest (Hannover og Leipzig)
- A 114 i retning nord
Berliner Ring (A 10) omgir hele Berlin utenfor bygrensene.
_Administration_Building.jpg)
Kanalskipsfart
Berlin ligger i sentrum av et omfattende nettverk av kanaler, og er Tysklands nest største kanalhavneby. Det er tre kanaler inn i Berlin som brukes til skipsfart. I tillegg kommer forbindelsen over Havel, Elbe-Havelkanalen og midtlandskanalen til Elben og Nordsjøen samt Weser og Rhinen. Oder-Havel-kanalen forbinder Berlin blant annet gjennom Berlin-Spandau skipskanal med den nedre Oder og Østersjøen. Mindre utbygget er kanalen Spree-Oder som forbinder Berlin med den øvre Oder og fører til Schlesien.
Byen har fire kanalhavner: Østhavnen, Neukölln, Sydhavnen og Vesthavnen. Vesthavnen ligger i Moabit i den indre byen og er den største og viktigste.
Berlin har det høyeste antallet vitenskapelige institusjoner i Europa. Byen har tilsammen ca. 200 000 studenter (2021), fordelt på fire universiteter, tre kunsthøyskoler, syv høyskoler og tjue private høyskoler.
Universitetene i Berlin er:
- Humboldt-Universität zu Berlin (HU Berlin) med ca. 40 000 studenter
- Freie Universität Berlin (FU Berlin) med ca. 35 000 studenter
- Technische Universität Berlin (TU Berlin) med ca. 35 000 studenter
- Universität der Künste Berlin (UdK) med ca. 4 500 studenter
De medisinske fakulteter ved Freie Universität og Humboldt-Universität ble i 2003 slått sammen til Charité – Universitätsmedizin Berlin, som er Europas største medisinske fakultet.
Over 60 000 mennesker arbeider ved de over 70 offentlig finansierte forskningsinstitusjonene utenfor universitetene. Store forskningsinstitusjoner som Fraunhofer-Gesellschaft, Helmholtz-Gemeinschaft, Leibniz-Gemeinschaft og Max-Planck-Gesellschaft er representert i byen med flere institutter.
Nobelprisvinnere
- 1901 Jacobus Henricus van ’t Hoff
- 1901 Emil Adolf von Behring
- 1902 Emil Fischer
- 1902 Theodor Mommsen
- 1905 Adolf von Baeyer
- 1905 Robert Koch
- 1907 Albert Abraham Michelson
- 1907 Eduard Buchner
- 1908 Paul Ehrlich
- 1909 Karl Ferdinand Braun
- 1910 Otto Wallach
- 1910 Albrecht Kossel
- 1910 Paul Heyse
- 1911 Wilhelm Wien
- 1914 Max von Laue
- 1915 Richard Willstätter
- 1918 Fritz Haber
- 1918 Max Planck
- 1920 Walther Nernst
- 1921 Albert Einstein
- 1925 Gustav Ludwig Hertz
- 1925 James Franck
- 1925 Richard Adolf Zsigmondy
- 1928 Adolf Otto Reinhold Windaus
- 1929 Hans von Euler-Chelpin
- 1931 Otto Heinrich Warburg
- 1932 Werner Heisenberg
- 1933 Erwin Schrödinger
- 1935 Hans Spemann
- 1936 Peter Debye
- 1939 Adolf Butenandt
- 1944 Otto Hahn
- 1950 Kurt Alder
- 1950 Otto Diels
- 1953 Fritz Albert Lipmann
- 1953 Hans Adolf Krebs
- 1954 Max Born
- 1956 Walther Bothe
- 1986 Ernst Ruska
- 1991 Bert Sakmann
- 1994 Reinhard Selten
- 2007 Gerhard Ertl
- 2009 Herta Müller
- 2020 Emmanuelle Charpentier
Berlin har vært omfattende behandlet i litteratur, film, billedkunst, og andre kunstformer. Romaner om Berlin omfatter blant annet Alfred Döblins storbyroman Berlin Alexanderplatz fra 1929.
Innen film kan nevnes stumfilmklassikeren Berlin: Storbyens symfoni fra 1927. Nyere filmer som finner sted i eller tar for seg Berlin omfatter Christiane F. – Å være ung er for jævlig fra 1981, Himmelen over Berlin fra 1987, Løp, Lola, løp! fra 1998, Good bye, Lenin! fra 2003, Alles auf Zucker fra 2004 og Knallhardt fra 2006.
Fjernsynsseriene Berlin, Berlin (2002–2005), Deutschland 83 (2015), Ku’damm 59 (2018) og Babylon Berlin er blitt vist i en rekke land.
Kjente Berlin-musikere inkluderer bandet Rammstein, Marlene Dietrich, Comedian Harmonists, Conny Froboess, Hildegard Knef, Frank Schöbel, Tangerine Dream, Nina Hagen, Max Raabe, Daniel Barenboim, Sir Simon Rattle, Reinhard Mey, Katja Ebstein, Die Ärzte, Ellen Allien, Bushido og Paul van Dyk. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Berlin.
.jpg)
.jpg)
- Ich bin ein Berliner (John F. Kennedy, 26. juni 1963)
- Paris forblir Paris, men Berlin forblir aldri Berlin – så ubegripelig, så flyktig er den skjønne (Jack Lang, fransk kulturminister)
- Ich hab' noch einen Koffer in Berlin (Marlene Dietrich)
- Berlin ist arm, aber sexy (Berlin er fattig, men sexy) (Klaus Wowereit)
- Verdens folk... se på denne byen! (Ernst Reuter, under Berlinblokaden 1948)
- Niemand hat die Absicht, eine Mauer zu errichten (ingen har til hensikt å bygge en mur) (Walter Ulbricht, 15. juni 1961)
- Tear down this wall! (Ronald Reagan 12. juni 1989, tale med oppfordring rettet til Mikhail Gorbatsjov)
- Berlin ist eine Stadt, verdammt dazu, ewig zu werden, niemals zu sein (Berlin er en by fordømt til å alltid bli, aldri å være) (Karl Scheffler, kunstkritiker, 1910)
Type nummerering
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
