Høy- og senmiddelalder i Norge
From Wikipedia, the free encyclopedia
Høy- og senmiddelalderen betegner perioden i Norges historie mellom ca. 1130 og til reformasjonen kom til landet i 1537. Norge fikk på denne tiden både en enhetlig statsmakt og en selvstendig kirkeorganisasjon, og perioden er preget av økonomisk fremgang og vekst.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Høymiddelalderen regnes vanligvis fra 1130 til ca. 1350. Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.
I senmiddelalderen, dvs. perioden fra 1350 til 1537, falt Norge under utenlandsk overherredømme gjennom Kalmarunionen. I løpet av perioden ble den politiske makten stadig mer sentralisert, og ved senmiddelalderens slutt var Norge i praksis blitt til en dansk provins.