Norges historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Disse boplassene ble en periode vurdert å være levinger etter bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland. Men arkeologene som studerer initialfasen i bosetningen i det som i dag er Norge regner med at de første menneskene som kom hit fulgte kysten langs det som i dag er Bohuslân. At de kom i en eller annen form for båt er helt sikkert, og mye tyder på at de lett kunne flytte seg over store avstander.
Siden siste istid har det vært sammenhengende bosetning i Norge.[1] Det kan ikke utelukkes at det levde mennesker i Norge i mellomistiden, men det er ikke påvist spor etter slik befolkning eller bosetning.
Steinalderen varte lenge; halvparten av det tidsrommet som landet vårt har vært befolket. Det er ingen skriftlige beretninger om hvordan livet var den gang. Den kunnskapen vi har er møysommelig samlet ved undersøkelser av steder der menneskene har oppholdt seg og etterlatt seg gjenstander som vi kan forstå er behandlet av menneskehender. Dette kunnskapsfeltet kalles arkeologi. Arkeologene tolker sine funn og historien om landskapet omkring. I vårt land er landhevningen etter istiden grunnleggende. Historien om boplassene på Pauler er ikke mer enn knapt femten år gammel.
Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 10 000–8 000 f.Kr. (se Steinalderen i Norge). Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1700 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere.
Jordbruk med fehold og åkerbruk ble innført i yngre steinalder. Svedjebruk der jordbrukerne flytter seg når åkeren ikke gir forventet avling.
Mer faste og vedvarende gårdsbosetninger utviklet seg i bronsealderen (1700 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene. I forhistorisk tid fantes det ingen faste landegrenser i Norden og Norge fantes ikke som stat. Folketallet i Norge falt trolig til år 0.[2]
Hendelser i denne tidsperioden, århundrene før år 1000, får vi glimt av i skriftlige kilder. Sagaene er riktignok skrevet ned på 1200-tallet, mange hundre år senere, men gir glimt inn i det som allerede da var en fjern fortid. Historien om fimbulvinteren gir oss et historisk bilde av noe som har skjedd og som i vår tid, ved hjelp av dendrokronologi, kan tolkes som en naturkatastrofe i år 536, skapt av et vulkanutbrudd i El Salvador.
I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. De norske kongene, og deres undersotter, bekjente seg nå til kristendommen. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen. Hele statsapparatet og Norge gikk deretter inn i nedgangstid.
Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, Grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII.
Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 9. april 1940.
Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-årene førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi.