Slaget ved Edessa

Slaget i Edessa ble utkjempet mellom hærene til Romerriket under ledelse av keiser Valerianus og det persiske Sasanideriket ledet av kong Sjafur i 260. Den romerske hæren ble beseiret av de persiske styrkene og for første gang Romas militære historie mot en utenlandsk fiende ble deres keiser tatt som krigsfange. Som sådan ble dette slaget ikke bare sett på som en av de verste katastrofene i romersk militær historie, men også meget ydmykende.

Slaget ved Edessa
Konflikt: De romersk-persiske kriger
Skulpturrelieff ved Naqsh-e Rostam som viser Sjafur over den romerske keiser Valerianus.
Dato Tidlig i 260 Sted Edessa 37°8'N 38°50'Ø Resultat Persisk seier
Stridende parter
Romerriket	Sasanideriket
Kommandanter og ledere
Valerianus	Sjafur
Styrker
70 000 soldater[1]	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent

Bakgrunn

Forut slaget hadde Sjafur trengt seg dypt inn i romerske område flere ganger, erobret og plyndret Antiokia ved Orontes i romersk Syria i 253 eller 256. Etter å ha beseiret usurpatoren Aemilianus og sikret seg den keiserlige purpurkappen for seg, dro Valerianus til de østlige provinsene så snart han kunne, i 254 eller 255, og gradvis fikk han gjenopprettet orden.^[2] Han var allerede en aldrende mann, i sekstiårene da han ble keiser, valgt av sine soldater som myrdet hans forgjenger etter et styre på mindre enn et år. I Roma ble han akseptert som keiser med sin sønn Gallienus som medkeiser. Å reise østover var nødvendig. Sasaniderikets aggresjon betydde at Syria i særdeleshet var utsatt, men også at Anatolia kunne bli angrepet og erobret. Dessuten var det gotiske angripere fra nord som trengte seg inn i Anatolia via de vestlige og østlige kysten av Svartehavet.^[3] Han konfronterte goterne i nordlige Anatolia. Goterne herjet Pontos og bevegde seg inn i Kappadokia. Et forsøk fra Valerianus å avskjære dem feilet grunnet Cyprianus' pest som raste. Mens hans hær var i svekket tilstand grunnet sykdom, invaderte Sjafur nordlige Mesopotamia i 260, antagelig tidlig på våren.^[4] Valerianus hadde satt opp hovedkvarter i Antiokia, men hans tilstedeværelse i Syria hadde ikke begrenset ikke Sjafurs aggresjon.^[3]

Slaget

Valerianus marsjerte østover i 260 mot den persiske grensen. I henhold til Sjafurs redegjørelse møtte han den persiske hovedhæren under kommando av Sjafur selv mellom Carrhae og Edessa. Sjafur hadde begge disse byene under beleiring, og var årsaken til at Valerianus ledet den romerske hæren på rundt 70 000 mann som var samlet fra alle kanter av Romerriket. I slaget som fulgte ble hæren avgjørende beseiret, og alle de overlevende ble tatt som krigsfanger og deportert til Sasanideriket. Med fulgte keiseren og betydelig med krigsbytte.

Kilder

Ovenstående er hva Sjafur selv forteller i hans Res Gestæ (latin: «ting gjort»).^[5] Det er ingen detaljer om selve slaget, men det er omtalt i et episk dikt Shahnameh, skrevet langt senere på 900-1000-tallet hvor den persiske poeten Firdausi hevder at 10 000 av Valerianus' hær ble drept og 1 600 tatt til fange.^[6]

Romerske kilder, da Zosimus' Historia Nova, gir en mer tillitsfull og annerledes redegjørelse. I henhold til Zosimus var Valerianus' hær sterkt redusert av virkningen av pesten. Keiseren konfronterte ikke Sjafur, men forsøkte å kjøpe seg en fred. Han sendte en eskorte med en appell om å opphøre krigshandlingene. Sjafur sendte ambassadørene tilbake og krevde å forhandle direkte med keiseren. Valerianus kom ham i møte med kun en håndfull menn da han stolte på perserens ære. Straks han møtte perserne ble han grepet og endte sine dager som fange i Persia.^[7] Det var ille om keiseren falt i kamp, men enda verre å bli tatt som fange av fienden.^[5] Blant fangene var mange høytstående myndighetspersoner, inkludert en pretorisk prefekt.^[8]

Etterspill

Det er flere og motstridende omtaler av Valerianus' skjebne etter at han ble fraktet bort som persisk krigsfange.

En kilde hevder at Sjafur sendte Valerianus og en del av hans hær til byen Bishapur hvor de levde under relativt gode forhold. Sjafur benyttet de gjenværende soldatene som bygningsarbeidere da mange av dem var trente ingeniører og håndverkere. Band-e Kaisar («Cæsars dam») er et av levningene av romersk byggekunst lokalisert i nærheten av oldtidsbyen Susa.^[9]

Lactantius hevder derimot at Sjafur ydmyket Valerianus og benyttet seg av den tidligere keiseren som en krakk når han steg på hesten. Han ble oppbevart i et hull og ydmyket av den persiske kongen, i henhold til Aurelius Victor. Ved sin død ble han flodd, liket stoppet ut, og satt som et trofé på romersk underkastelse i et persisk tempel.^[8]

Det er også omtaler som hevder at han ble behandlet med respekt og at påstandene om tortur har blitt fabrikkert av kristne historikere i senantikken for å vise de plager som ikke-kristne var i stand til å påføre.^[7]

Etter at Valerianus ble tatt til fange, lot Sjafur området Kilikia herjet, men han ble til sist slått tilbake av en romersk styrke som var satt sammen av Fulvius Macrianus, Callistus (Balista), og ikke minst Odenathus av Palmyra med hans kavaleri og bueskyttere. Macrianus utropte deretter sine sønner som keisere, og på Balkan var det et annet opprør, men Valerianus' sønn Gallienus slo ned opprørene.^[8]

Referanser

1. «Shapur I i. History», Encyclopædia Iranica
2. Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, s. 254
3. Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press, s. 267-268
4. Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, s. 255
5. Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press, s. 269
6. Firdausi: Shahnameh 6.23.2. For en nyere engelsk oversettelse av diktene, se Davis, D. (2006): Shahnameh: The Persian Book of Kings, New York: Viking.
7. Vagi, David (2001): Coinage and History of the Roman Empire: C 82 BC - AD 480: Vol. 1, Routledge
8. Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, s. 256
9. Zarinkoob, Abdolhossein (1999): Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi, s. 195

Litteratur

Primære kilder

• Firdausi: Shahnameh 6.23.2
• Lactantius: De Mortibus Persecutorum, v.
• Zosimus: Historia Nova, i.

Sekundære kilder

• Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria. A Three Thousand Year History, Oxford University Press, ISBN 978-019-964667-8
• Zarinkoob, Abdolhossein (1999): Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi, Sukhan, ISBN 964-6961-11-8
• Potter, David S. (2004): The Roman Empire at Bay AD 180–395, Routledge, ISBN 0-415-10058-5
• Vagi, David (2001): Coinage and History of the Roman Empire: C 82 BC - AD 480: Vol. 1, Routledge

Eksterne lenker

• «Valerian» hos De Imperatoribus Romanis.

Autoritetsdata