Sol (gudinne)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sol (norrønt Sól) eller germanske Sunna[1] er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi. Hun er datter av Mundilfare, søster til Måne, og gift med Glen. Sol er dokumentert i de skriftlige kildene i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra eldre, tradisjonelle kilder, og i Den yngre Edda, skrevet på samme tid av islendingen Snorre Sturlason. I den ene av to gammelhøytyske Merseburgerformler, skrevet på 800- eller 900-tallet, attesterer Sunna som søster til Sinthgunt.
I både Den eldre Edda og Den yngre Edda er hun beskrevet som søster til personifiseringen av månen, Måne (norrønt Máni), datter av Mundilføre. Det ble sagt at faren valgte slike vakre navn for sine barn ettersom barna var så fagre og vene at han sammenlignet dem med de lysende himmellegemene. Som straff for dette hovmodet straffet gudene med å ta fra ham barna og satte dem til å kjøre den rette solen og månen over himmelen. Hestene Arvaker og Alsvinn dro solvogna. Det er forutsagt at Sol vil bli drept av fryktelig ulv (Skoll) under Ragnarok. Før den tid vil hun føde en datter som vil fortsette morens ferd over himmelhvelvingen. I Den eldre Edda er Sol beskrevet som hustru av Glen (norrønt Glenr, «skyåpningen»). Som egennavn opptrer Sol i hele den norrøne litteraturen. Forskere av norrøn mytologi har fremmet teorier om utviklingen av gudinnen fra en mulig rot i den nordiske bronsealder og urindoeuropeisk bakgrunn.