Stoisisme
filosofisk retning / From Wikipedia, the free encyclopedia
Stoisisme (fra gresk Στοά) er en retning innenfor hellenistisk filosofi, grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr. Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene. Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser.[1] Stoisisme er best kjent gjennom «å ha en stoisk ro», som henviser til å ha et fullstendig overblikk og uendret væremåte, uansett hva som skjer. Stoisismen kan således peke mot kynismen, en tidigere filosofisk skole i antikkens Hellas. Man hyllet logos som det fremste prinsipp ved at logos ble sett på som en overordnet naturlov som mekanisk styrte alt som skjedde i verden.
Betegnelsen stoisisme stammer fra bygningen Stoa poikile i Athen hvor Zenon underviste sine studenter. Filosofer som betraktes som stoikere er blant annet nevnte Zenon, Kleanthes, Krysippos samt romerne Cicero, Seneca, filosofikeiseren Marcus Aurelius og Epiktetos med flere.