Titania
Uranus' største måne / From Wikipedia, the free encyclopedia
Titania, også kalt Uranus III, er den største av Uranus' måner og den åttende største månen i solsystemet med en diameter på 1 578 km. Månen ble oppdaget av William Herschel i 1787 og fikk navn etter alvedronningen Titania i Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Månens bane ligger på innsiden av Uranus' magnetosfære.
Titania | |||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Bilde av Titania fra 24. januar 1986. Foto: Voyager 2 | |||||||||||
Oppdagelse | |||||||||||
Oppdaget av | William Herschel[L 1] | ||||||||||
Oppdaget | 11. januar 1787 | ||||||||||
Baneparametre | |||||||||||
Store halvakse | 435 910 km 0,00291 AE[1] | ||||||||||
Eksentrisitet | 0,0011[1] | ||||||||||
Omløpstid | 8,706234 jorddøgn[1] | ||||||||||
Inklinasjon | 0,34°[lower-alpha 1] | ||||||||||
Moderplanet | Uranus | ||||||||||
Fysiske egenskaper | |||||||||||
Overflatens areal | 7 820 000 km²[lower-alpha 2] 0,01533 × jordens | ||||||||||
Volum | 2 065 000 000 km³[lower-alpha 3] 0,00191 × jordens | ||||||||||
Masse | 3 527 000 000 000 000 000 000 kg ± 2,6 %[L 2] 0,00059 × jordens | ||||||||||
Middeltetthet | 1,711 ± 0.005 g/cm³[L 3] | ||||||||||
Gravitasjon ved ekvator | 0,38 m/s² 0,039 g[lower-alpha 4] | ||||||||||
Unnslipningshastighet | 0,773 km/s[lower-alpha 5] | ||||||||||
Albedo | 0,35[L 4] (geometrisk) 0,17 [L 4](Bond) | ||||||||||
| |||||||||||
Tilsynelatende størrelsesklasse | 13,9[L 5] | ||||||||||
Atmosfæriske egenskaper | |||||||||||
Atmosfærisk trykk | <10–20 nbar | ||||||||||
Sammensetning | Karbondioksid (?) Nitrogen (?) Metan (?) |
- Denne artikkelen omhandler Uranusmånen Titania, og må ikke forveksles med Saturnmånen Titan eller asteroiden 593 Titania. For industribedriften Titania, se Titania (bedrift).
Titania består av omtrent like mengder is og stein, og er sannsynligvis differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel. Et lag av flytende vann kan også finnes i grensen mellom kjernen og mantelen. Overflaten, som er relativ mørk og noe rød i fargen, synes å ha blitt formet av både nedslag og endogene prosesser. Den er dekket med en rekke nedslagskratere som er opp til 326 km i diameter, men er likevel mindre preget av krater enn overflaten til den ytterste av de store månene – Oberon. Titania gjennomgikk trolig en tidlig endogen prosess som skjulte de gamle kratrene på overflaten. Overflaten er avskåret av et system med enorme kløfter og forsenkninger som er et resultat av at det indre ekspanderte under de senere stadiene av utviklingen. Som alle store måner rundt Uranus, er Titania trolig dannet fra en akkresjonsskive som lå rundt planeten like etter at den ble dannet.
Infrarød spektroskopi utført i perioden 2001–2005 viste at det var vannis i tillegg til frossen karbondioksid på overflaten, noe som i sin tur antydet at månen kunne ha en tynn atmosfære av karbondioksid med et overflatetrykk på omtrent et 10 trilliondels bar. Målinger under Titanias okkultasjon av en stjerne ga en øvre grense for overflatetrykket til en mulig atmosfære på 10–20 bar.
Per 2012 har Uranus-systemet bare blitt studert på nært hold én gang, av romsonden Voyager 2 i januar 1986. Romsonden tok flere bilder av Titania, noe som gjorde det mulig å kartlegge ca. 40 % av månens overflate.