20. juli-attentatet
statskuppforsøk i Tyskland 1944 From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
20. juli-attentatet var et bombeattentat 20. juli 1944 og del av et mislykket statskupp planlagt av en rekke høyere offiserer i Wehrmacht, det nasjonalsosialistiske Tysklands regulære hærstyrker. Planene omfattet likvidering av landets leder, diktatoren Adolf Hitler, og arrestasjon av sentrale representanter for det nasjonalsosialistiske styret, samt dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar iverksettelse av fredsforhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest.
De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var utpekt som ny leder for Wehrmacht; og den populære general Rommel skulle overta som statsoverhode etter Hitler.
Attentatet fant sted i Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, ett av Hitlers hovedkvarterer under andre verdenskrig. Det ble utført av obersten grev Claus von Stauffenberg.[1]
Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland ble attentatmennene æret som helter i etterkrigstiden, og overlevende konspiratører var sentrale i opprettelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for amerikansk imperialisme».[2]
Remove ads
Attentatet
.jpg)
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for attentatet var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens (Ersatzheer) operasjonsplan når nasjonalt kaos truet.
Kl 7 om morgenen torsdag 20. juli fløy Stauffenberg og hans adjutant Werner von Haeften til Rastenburg. Dagen ble kvelende varm, men dette var til fordel for Stauffenberg, siden det virket helt naturlig at han ba om å få vaske seg ved ankomsten til Hitlers hovedkvarter. Flyturen var beregnet til å ta to timer, men grunnet forsinkelser var de først fremme kl 10:15. Lunsj ble servert i friluft under et eiketre. Kl 11 var det møte med feltmarskalk Wilhelm Keitel, mens konferansen med Hitler selv ble flyttet fra kl 13 til kl 12:30. Stauffenberg fikk dermed hastverk, og gikk inn i et vaskerom der han vasket seg og fikk av seg den gjennomsvette skjorten. Haeften kom til, med to bomber i kofferten sin. Straks disse var aktivisert, var det ti minutter til eksplosjonen, og i det varme været ville det gå enda fortere. Stauffenberg stod opptatt med bomben da en offiser kom for å skynde på ham. Denne avbrytelsen bidro utvilsomt til at attentatet feilet, for nå måtte rakk han ikke å aktivisere begge bombene. Stauffenberg gikk til møtet med den aktiviserte bomben i dokumentmappen.[3]
Normalt ble konferansene holdt i en bunker der betongveggene ville gitt eksplosjonen dødelig kraft. Nå var møtet flyttet til et trebygg med tre store vinduer som ville gi etter og svekke effekten. Stauffenberg tok plass i nærheten av Hitler, der de fremmøtte var opptatt av å diskutere østfronten. Han satte fra seg dokumentmappen og unnskyldte diskret at han måtte ta en telefon til Berlin. Ingen reagerte på at han gikk utenfor, hvor han traff sin medsammensvorne Erich Fellgiebel. Kl 12:42 gikk trebygget i luften med et brak. Stauffenberg skyndte seg inn i en ventende bil; det gjaldt å komme seg vekk før området ble stengt av. I første omgang reagerte ikke vakthavende som var vant til stadige brak fra defekte miner, eller når streifdyr rotet seg ut i minefeltene.[4]
Det var Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»[5] Åstedet var da et eneste virvar siden brakken tok fyr etter eksplosjonen, og taket falt ned.
Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:
- Møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere[6] - men førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville tatt livet av alle deltakerne.
- Etter at Stauffenberg forlot brakken, flyttet oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet Stauffenbergs veske fordi den stod i veien for ham. Vesken ble plassert bak et solid bordben. Dette, samt den uvanlig massive bordplaten av eik, dempet eksplosjonen vesentlig og tok av for splintregnet.[7]
- Kun én av de to bombene var klargjort. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne døde av skadene sine, og ni måtte på sykehus. Håret tok fyr på Hitler, trommehinnene var sprengt og høyre armen lammet.[8]
Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.[9]
Remove ads
Mussolinis besøk samme dag
Samme dag, 20. juli, var Mussolini ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på perrongen og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin mirakuløse redning få timer tidligere. Etter en runde i ruinen var det tid for te. Himmlers representant i Italia, SS-mannen Eugen Dollmann,[10] har gitt en skildring av dette teselskapet, der Ribbentrop og Karl Dönitz skjelte ut generalene som kjeftet tilbake.
Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte Röhm-affæren i 1934, og utrenskningen etterpå. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot kvinner og barn», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.[11]
Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der Goebbels forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye idealer verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin lojalitet. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med marskalk-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles utenriksminister, og mitt navn er von Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med trusler om blod og konsentrasjonsleir, mens Mussolini virket brydd.[12]
Remove ads
Resultatet av kuppet
I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. Fellgiebel hadde skrekkslagen sett Hitler komme vaklende ut av ruinen: medtatt, men i live. Men Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bæres ut av brakken før han flyktet. Ingen i Rastenburg var i tvil om at han var den skyldige; han hadde glemt igjen flere av sakene sine, så det gikk ut ordre om å skyte ned et Heinkel-fly om det hadde kurs for Sverige eller Sveits. I Berlin ventet de sammensvorne, men det drøyet, siden sjåføren som skulle hente Stauffenberg og Haeften på flyplassen, ikke fant dem, og annen bil - eller drivstoff - lot vente på seg. Kl 16:10 prøvde general Fromm å ringe Rastenburg. Til alles forbløffelse kom han igjennom, og Keitel forklarte ham at Hitler var skadet, men i live. General Olbricht fikk med seg dette, og var for lammet av sjokk til å iverksette «operasjon Valkyrie», spesielt da han oppfattet at general Fromm ikke lenger var å stole på.[13]
Dermed ble det først gitt klarsignal fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert som om han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren var blitt.[14]
Uansett var det ikke mulig å isolere Rastenburg. Telefon- og teleprinterlinje kunne brytes, men ikke radiosendinger, eller de to uavhengige teleprinterne som tilhørte Deutsches Nachrichtenbüro (tysk nyhetsbyrå 1933-45)[15] og propadandaministeriet.[16] Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350 000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet.
Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det.[17] Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok Europa bak kulissene fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet.(...)Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.»[18]
Pressens opplevelse
20. juli satt Aftenpostens korrespondent Theo Findahl ved skrivemaskinen i presseklubben på Leipziger Platz (ved Potsdamer Platz og like sør for Hitlers rikskanselli[19]). Jacob Kronika, (1897-1982) fra det danske mindretallet bosatt i Tyskland, og fra 1940 korrespondent for Svenska Dagbladet,[20] kunne fortelle at det nettopp hadde vært et attentat mot Hitler; kilden sin kunne han ikke røpe. En rekke kjente offiserer var såret, men Hitler selv hadde overlevd.[21] Medarbeideren fra Deutsches Nachrichtenbüro (det tyske nyhetsbyrået, DNB) sa da at han hadde hørt nyheten kl 17:30 og kunne oppgi navnene på de sårede. Etter kl 18:15 kunne pressen fritt melde om attentatet, men ikke hvor det fant sted. I stedet burde det nevnes at attentatet skyldtes Feindwirkung («fienders verk»). Noen ringte Goebbels' utenriksavdeling, men de visste ingenting, og det var svært påfallende at DNB var bedre informert enn propagandaministeriet. Kl 18:45 fortalte radioen nyheten; da var aviser i Stockholm alt på gaten med ekstranummer om saken. Findahl fikk Oslo på tråden, og formidlet DNBs versjon til Aftenposten.[22]
Men så ble det uro utenfor. Soldater fra både hæren og SS stilte seg med maskingevær på gatehjørne og ved nedgangene til tunnelbanen; men våpnene var rettet mot regjeringsbygningene. Klokken nærmet seg 19, og journalister som sprang ut for å innhente opplysninger, fikk ikke komme innenfor sperringen igjen. Noen mente Hitler var død, og at en ny ledelse - Goebbels, Himmler og Albert Speer - ville prøve å forhandle med England. Rundt kl 21 ble sperringen plutselig hevet etter to timers husarrest. Hitler selv holdt radiotale, deretter admiral Dönitz som innskjerpet marinens folk at de måtte lyde ham, ingen andre. Så snakket Hermann Göring om usurpatorer og at pilotene måtte ringe kontoret hans, om en ordre virket tvilsom. Men verken Goebbels, Ribbentrop eller overkommandoen lot høre fra seg.[23] Berlinernes reaksjon slik Findahl opplevde den, var ren apati. Folk satt fast i tunnelbanen under regjeringskvartalet den tiden det var avsperret; togene stod i ro mellom Stettiner Bahnhof og Potsdamer Platz, og passasjerene fryktet det skyldtes et angrep med giftgass eller raketter som V1. Da de oppdaget at det bare var et attentat mot Hitler, sa en kvinne høyt «gudskjelov!» uten at noen reagerte. Når Findahl snakket med tyskere, sa de bare at «jaja, Hitler lever, det er kanskje godt for noe» - eller «huff ja, han lever, da kommer krigen til å vare».[24]
Et par dager senere fikk Findahl vite at Goebbels kom på sporet av komplottet ved hjelp av en major Otto Ernst Remer (1912-97),[26] som skulle ha lystret kodeordet fra overkommandoen, men også fant det best å spørre Goebbels om det var det rette å gjøre. Utenlandske journalister fikk vite at de verken fikk referere Robert Leys utskjelling av hæren i avisen der Angriff, eller det tolken Paul Schmidt (1899–1970) rapporterte fra åstedet.[27]
Remove ads
Følgene for de impliserte
Stauffenberg, Haeften, Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i gårdsrommet i Bendlerbock samme natt etter en hastig standrett organisert av generaloberst Friedrich Fromm. Generaloberst Ludwig Beck hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», og skjøt seg to ganger, men levde fortsatt. Han fikk til slutt nådeskudd av en Feldwebel. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General Erich Hoepner ble hengt, mens kone og barn etter reglene for Sippenhaft («slektsskapsarrest») ble satt i konsentrasjonsleir. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.
Hitler ville ha de dødsdømte filmet mens de ble hengt i Plötzensee-fengselet i Berlin. Selv Ernst Kaltenbrunner var imot dette, men Hitler insisterte. Ni kameramenn filmet på skift, men etter én dag sa de stopp. Dette maktet de ikke mer av.[28] Hitler skal ha tilbrakt timer med å se opptakene, og fikk laget stillbilder som Albert Speer husket å ha sett på bordet hans. Han inviterte også Speer til å se opptakene, noe han avslo.[29]
Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer omkom. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. Günther von Kluge tok sitt liv. Også friherre Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av sabotasjeavdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv.[30] Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under Nürnbergprosessen. Franz Halder ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. Carl-Heinrich von Stülpnagel som lot SS og Gestapo i Paris arrestere, skjøt seg i en skog ved Verdun, men ble bare skadet og siden henrettet.
Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og tolket det som skjebnebestemt. Det var brukt britisk sprengstoff,[31] og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter i Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til hæren ble ytterligere svekket.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert og senere henrettet. Han ble mistenkt fordi han hadde skrevet Stauffenbergs navn i en notisbok.[32] Nikolas Gross (1898-1945) deltok heller ikke i planlegging eller utførelse, men kjente til både attentatplaner og Kreisau-kretsen i Berlin. Han ble henrettet, og 7. oktober 2001 saligkåret som martyr av pave Johannes Paul i Roma med minnedag 23. januar.[33]
Ernst Kaltenbrunner ble pålagt å granske saken, og skrev at «så mange av utmerket karakter var involvert i komplottet at Hitler forhåpentligvis ville få det sjokket han trengte for å foreta de nødvendige endringer».[34] De sammensvorne gjorde inntrykk på SS-mennene som forhørte dem. SS-mannen Georg Kiesel skrev om Claus von Stauffenberg at han var «en revolusjonær aristokrat, en ildsjel som fascinerte og inspirerte alle som kom i berøring med ham»; og om hans bror Berthold het det at denne «representerte en type tysk mandighet av dypt religiøse, politiske og kunstneriske prinsipper, fullstendig fjernt fra Hitler og nasjonalsosialismen».[35] Claus von Stauffenberg siterte Thomas Aquinas for å ha sagt at under noen omstendigheter kan drap på en tyrann være både lovlig og å anbefale.[36] Axel von dem Bussche var blant protestantene, og Stauffenberg minnet ham på at Martin Luther hadde sagt at en forrykt leder kunne drepes.[37]
De første månedene etter attentatet stod Himmler så tydelig frem at det gikk rykter om at Hitler faktisk ble drept av bomben, eller arrestert og holdt fanget av Himmler.[38]
Remove ads
Til stede på møtet da bomben eksploderte
- Adolf Hitler (lettere skadet)
- Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
- General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
- Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
- General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
- Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
- Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
- Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
- Stenograf Heinrich Berger (drept)
- Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
- Generalmajor Walter Scherff: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
- General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
- Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
- SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
- Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffe-adjutant
- SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
- Stenograf Kurt Hagen
- Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
- Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
- Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
- Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
- General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
- Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
- Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando
Remove ads
Referanser
Litteratur og film
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads