Alfred Nobel

Alfred Bernhard Nobel (1833–1896) var en svensk kjemiker, ingeniør, oppfinner og filantrop som innstiftet Nobelprisen ved en testamentarisk gave.

Alfred Nobel
Nobel i ca. 1883
Født		Alfred Bernhard Nobel 21. okt. 1833[1][2][3][4] Stockholm[2][5] Jakob och Johannes församling (Stockholm)[2]
Død		10. des. 1896[1][6][7][8] (63 år) Sanremo (Italia)[9][3]
Beskjeftigelse		Kjemiker, industrieier, filantrop, fotograf, våpenprodusent, ingeniør, naturviter, oppfinner
Far		Immanuel Nobel[2]
Mor		Caroline Andrietta Ahlsell[2]
Søsken		Ludvig Nobel[7] Robert Nobel[7] Emil Oskar Nobel
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Norra begravningsplatsen (1896–)[10][11][12]
Medlem av		Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelser		10 oppføringer National Inventors Hall of Fame (1998)[13] Offiser av Æreslegionen[14] Ridder av Nordstjerneordenen[14] Offiser av Italias kroneorden[14] Officer of the Imperial Order of the Rose[14] Offiser av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden[14] John Fritz-medaljen (1910)[15] Ridder av Æreslegionen[14] Offiser av Sydkorsordenen[14] Æreslegionen
Fagfelt		Kjemi, ingeniørvitenskap, oppfinnelse, industri
Kjent for		Nobelprisen dynamitt
Signatur
Alfred Nobel på Commons

Familiebakgrunn

Alfred Nobel var tipptippoldebarn av Olof Rudbeck d.e., men Nobel-slektens stamfar var storbonden Olof i Östra Nöbbelöv i Österlen. Olofs sønn Petter ble født mot slutten av 1600-tallet mens Skåne, som da var svensk område, fortsatt ble styrt etter den skånske lov. Petter Olofsson fra Nöbbele tok sin eksamen i Uppsala, latiniserte «fra Nöbbele» til Petrus Nobelius, ble sorenskriver (häradshövding) og giftet seg med Rudbecks datter Wendela (1668–1710). Wendela Rudbeck og hennes søster Johanna utførte tegninger og akvareller med blomster til farens bok Campus Elysii («de elyseiske marker»);^[16] Wendelas illustrasjoner er signert «W.R.» Hennes og Petrus' sønnesønn het Immanuel Olai Nobelius (1757–1839), men forkortet en gang i 1780-årene etternavnet til Nobel.^[17] Han var Alfred Nobels farfar.

Tidligere år og utdannelse

Immanuels sønn, Alfreds far Immanuel Nobel d.y. (1801–1872), utdannet seg til arkitekt, men etter en konkurs i 1837 var familien så fattig at sønnen Alfred måtte selge fyrstikker på gaten som supplement til sin mors inntekter av en melke- og grønnsakbutikk. Men så inviterte tsaren Immanuel til St. Petersburg for å bygge en fabrikk for miner. Snart fikk han ry som Russlands fremste maskiningeniør, da hans virke bidro til at festningene Kronstadt og Sveaborg klarte seg mot angrep i Krimkrigen. Eldstesønnen, Alfreds storebror Robert, stod for mineleggingen av Finskebukten.^[18]

Alfred Nobel var tredje sønn, og åtte år da familien flyttet til St. Petersburg, hvor faren hadde startet sin fabrikk noen år tidligere.^[19] Han gikk ikke på skole, men fikk privatundervisning av gode lærere. Snart behersket han fire fremmedspråk (russisk, engelsk, tysk og fransk), og viste store evner i kjemi.

Oppfinner og forretningsmann

I 1863 flyttet han tilbake til Sverige og begynte å arbeide som kjemiker ved farens verksted i Heleneborg^[20] på Södermalm. Han videreutviklet sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin) og startet industriell produksjon av dette i 1864. I 1867 fikk han patent på en type sprengstoff han ga navnet dynamitt, etter å ha funnet opp dette året før. Denne oppfinnelsen fikk stor betydning for anleggsvirksomhet i mange land og la grunnlaget for Nobels store formue. Den opprinnelige form for dynamitt ble etter hvert erstattet av gelatin-dynamitten, som var sikrere å behandle. Også i denne utvikling spilte Nobel en viktig rolle.

Heleneborg i 1900, med adressen Söder Mälarstrand 111 i Stockholm.

Som oppfinner stod Alfred Nobel for 355 patenter.^[21]

Byste av Alfred Nobel foran Nobelinstituttet i Oslo.

Foto: Brage Aronsen

Testamentet og Nobelprisen

I 1895 testamenterte Alfred Nobel det meste av sin formue til et fond hvor inntektene skulle deles ut som priser til dem som hvert år hadde gjort menneskeheten den største nytte – nobelprisene.^[22] I sitt testamente etterlot Nobel ingen forklaring på hvorfor fredsprisen, i motsetning til de andre nobelprisene, skulle utdeles av en norsk komité.

Ifølge The Oxford International Encyclopedia of Peace, er fredsprisen den mest prestisjefulle utmerkelsen i verden.^[23]