Eurovision Song Contest 1964
niende utgave av EBUs årlige sangkonkurranse From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Eurovision Song Contest 1964 var den niende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Skandinavia og Danmark, som følge av landets seier i 1963 med Grethe og Jørgen Ingmanns «Dansevise». Sendingen ble arrangert og produsert av Danmarks Radio og ble holdt lørdag 21. mars 1965 i Tivolis Koncertsal i København. Programleder var Lotte Wæver.
Sverige trakk seg fra konkurransen på grunn av en nasjonal artiststreik, mens Portugal debuterte. Dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land, som de tre årene i forveien.
Italia vant sin første seier med «Non ho l'età», fremført av 16 år gamle Gigliola Cinquetti. Italia vant med den største seiersmarginen i konkurransens historie: 49 poeng mot andreplassen Storbritannias 17 poeng. Vinnersangen ble også populær i Europa etter seieren, og i Norge lå den 16 uker på VG-lista. Monaco ble nummer tre, mens Frankrike og Luxembourg delte fjerdeplassen. Norge deltok for femte gang, og for første gang med en mannlig artist. Arne Bendiksen fremførte «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Det norske bidraget endte på åttendeplass med 6 poeng – alle fra Norden.
Remove ads
Bakgrunn
Etter å ha vunnet med «Dansevise» året før, sto Danmark vertskap for Eurovision Song Contest dette året. For en liten kringkaster som Danmarks Radio var konkurransen en stor økonomisk utfordring. DR besluttet likevel i juni 1963 å ta på seg arrangørjobben.[1] Kringkasteren la finalen til Tivolis Koncertsal i hjertet av Tivoli i København. Dette var første gang konkurransen fant sted i Skandinavia, og det skulle gå elleve år før konkurransen igjen ble arrangert i Skandinavia.
Finalen ble lagt til lørdag 21. mars 1964, og sendingen varte i rundt 1 time og 35 minutter.[2] Programleder var den da 22 år gamle danske kanalverten Lotte Wæver. Siden fortalte Wæver at Sejr Volmer-Sørensen, mannen bak vinnerbidraget «Dansevise», ønsket å lede sendingen.[3] Volmer-Sørensen var en stor skikkelse i den danske underholdningsbransjen på den tiden, og han hadde vært programleder for de danske Melodi Grand Prix-finalene fra 1957 til 1961.[4] Wæver ble imidlertid valgt fordi hun «så godt ut» og «klarte seg hederlig på engelsk og fransk».[3]
Remove ads
Format
Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Spania omgikk denne regelen da de deltok med tremannsgruppen Los TNT.[2][5] Gruppen besto av brødene Edelweiss «Tim» Croatto og Hermes «Tony» Croatto samt søsteren Argentina «Nelly» Croatto. I konkurranse stilte bandet under navnet «Nelly med Tim og Tony». Reglene tillot nemlig korister i tillegg til solisten eller duoen. De to brødrene koret, mens søsteren stilte som solist.[2][6]
Sverige var rammet av en langvarig artiststreik, og SVT måtte derfor avlyse den svenske Melodifestivalen og trekke seg fra Eurovision Song Contest. Portugal gjorde sin debut i konkurransen, og dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land – det samme antallet som årene før. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Luxembourg ble trukket til å starte, mens Spania avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer tre.
Remove ads
Sendingen
Finalen ble avholdt lørdag 21. mars 1964 fra klokken 22.00–23.35 sentraleuropeisk tid.[7] I Norge gikk imidlertid sendingen fra 23.00–00.35 på grunn av norsk sommertid.[8] Sendingen ble produsert i svart-hvitt.
Showet startet med et musikkstykke fremført av Tivoligardens musikkorps.[2] Deretter kom programleder Lotte Wæver ut på scenen anført av en fanfare. Etter en kort introduksjon på dansk, engelsk og fransk startet gjennomgangen av de 16 deltakermelodiene.[2] Melodiene ble akkompagnert av et 42-musikers orkester, delvis satt sammen for anledningen. Orkesterleder var Kai Mortensen, men de fleste landene hadde med egne dirigenter.
Luxembourg åpnet konukrransen, mens Spania avsluttet. Nederland ble det første landet til å sende en artist uten europeisk opphav, for Anneke Grönloh hadde indonesisk mor.[9]
Etter at alle land hadde fremført melodiene sine, fulgte et fem minutter langt ballettstykke kalt Harlequinade. På scenen opptrådte ballettdansere fra Det Kongelige Teater. Hoveddansere var Solveig Østergaard og Niels Kehlet, som skulle forestille skikkelsene Harlekin og Columbine.[2] Orkesteret akkompagnerte danserne med musikkstykket Columbine Polka Mazurka.[2]
Avstemningen
Før avstemningen ble EBUs konkurransesjef introdusert for første gang. Dette året var Miroslav Vilček sjef og oppsynsmann for avstemningen.[2]
For tredje året på rad innførte EBU et nytt poengsystem. Hvert land hadde nå en jury på ti medlemmer der ingen skulle være del av platebransjen.[8] Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet samtlige 9 poeng fra juryen.[2] Dette poengsystemet ble også brukt i 1965 og 1966.
Avstemningen ble raskt en seiersparade for Italia, som fikk toppoeng fra hele åtte juryer. Med 49 poeng vant 16 år gamle Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età» den klareste seieren i konkurransens historie. Italia fikk nesten tre ganger så mange poeng som andreplassen Storbritannias 17. Dette var britenes fjerde andreplass i konkurransen. Den norske juryen ga ingen poeng til vinneren, men 5 poeng til Storbritannia, 3 til Finland og 1 til Danmark. Fire land delte sisteplassen uten poeng: Tyskland, Sveits, Jugoslavia og debutanten Portugal. Dette var første gang et debutantland endte sist uten poeng.
Fenomenet med nabostemming ble synlig dette året. Blant annet utvekslet Monaco og Frankrike toppoeng, og de nordiske landene ga poeng seg imellom, noe som ble møtt med latter og humring i salen.[2]
Suksess for vinneren
Utdypende artikkel: Non ho l'età
Vinnerlåten fikk kommersiell suksess både i Italia og ellers i Europa. For første gang nådde en vinnerlåt singellisten i Storbritannia, der låten lå hele 17 uker.[10] Cinquetti spilte dessuten inn sangen på flere språk – engelsk: «This is My Prayer», spansk: «No tengo edad», fransk: «Je suis à toi», tysk: «Luna nel blu» og til og med på japansk, kalt «Yumemiru omoi». En rekke artister har også spilt inn egne versjoner av «Non ho l'età», blant annet bulgarske Lili Ivanova og Rebecca Pan fra Hongkong.[11][12][13][14]
I Norge lå sangen på den offisielle singellisten i 16 uker, med en tredjeplass som beste notering.[15] Dette var den største italienskspråklige slageren i Norge siden Rocco Granatas «Marina» i 1960, og det ble også den siste på rundt to tiår.[16][17]
_-_Arne_Bendiksen.jpg)
Remove ads
Norges bidrag
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1964
Norge deltok i konkurransen for femte gang og ble for første gang representert av en mann: Arne Bendiksen. Han sang «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Bendiksen hadde fremført sangen med Kringkastingsorkestret i den norske finalen 15. februar. Der hadde han blant annet beseiret sin egen låt, «La meg være ung», fremført av Wenche Myhre. Denne ble en stor slager i Norge dette året.
Norge var det tredje ut bidraget på scenen i København, og Karsten Andersen dirigerte det danske orkesteret under Bendiksens fremføring. Odd Grythe kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[18]
«Spiral» fikk bare poeng fra to land – nabolandene Danmark og Finland. Danmark ga full pott, 5 poeng, mens Finland ga 1 poeng. Dette var likevel nok til å sikre Norge en åttendeplass, landets beste resultat på tre år.
For første gang leste Sverre Christophersen de norske poengene fra NRK Marienlyst.[18] Christophersen skulle senere lese de norske stemmene en rekke ganger frem til 1995. Den norske juryen stemte slik:
Remove ads
Deltakere og resultat
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[19] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Tilbakevendende artister
Remove ads
Bidrag og låtskrivere
Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[20][21]
Remove ads
Poengtavle
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[22]
Toppoeng
Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Under er hvert lands 5-poenger:
Remove ads
Hendelser
Tv-opptaket mangler
I likhet med 1956-konkurransen finnes det ingen tv-opptak av sendingen. Lenge gikk det rykter om at DRs eget opptak gikk tapt i en arkivbrann i 1970-årene, men det mest sannsynlige er at DR aldri sikret seg et opptak av sendingen, kun noen korte utdrag fra starten av sendingen.[23][24] Trolig har heller ingen andre kringkastere tatt vare på opptaket fra København.[6] Tross iherdige forsøk fra fans, har det ikke lykkes å oppdrive et tv-opptak fra sendingen, men i desember 2021 fikk en fan tak i et nær tre minutter langt opptak fra slutten av sendingen fra finske Yle.[24] Lydsporet for det aller meste av finalen eksisterer imidlertid, og det finnes noen filmopptak av Gigliola Cinquettis vinnerfremføring.[2]
Politisk strid og konkurransens første scenestorming
Dette året bød på sin første «skandale», da en mannlig demonstrant løp opp på scenen like etter det sveitsiske bidraget. Mannen kom fra den venstreradikale ungdomsgrupperingen «Gruppe 61».[25][26] Med seg hadde han en plakat med påskriften «boikott Franco og Salazar» – med henvisning til de daværende diktatorene i henholdsvis Spania og Portugal.[6] I forkant av konkurransen var den spanske og portugisiske deltakelsen omstridt, og flere hadde tatt til orde for at de to landene måtte ekskluderes fra Eurovision Song Contest.[6] På lydopptaket fra sendingen kan man høre romstering og løping på scenen og summing fra publikum.[2] Tv-seerne fikk imidlertid ikke med seg hendelsen, for produsenten skiftet raskt til et bilde av poengtavlen og europakartet.[6][25] Programleder Lotte Wæver fortalte siden at hun la merke til at mannen kom opp på scenen, men at hun ikke lot seg affisere særlig av hendelsen.[3] Demonstranten ble raskt eskortert av scenen og fikk senere en bot på 5000 danske kroner.[3]
Det skulle gå 46 år før konkurransen ble forstyrret av en ny scenestormer, da Jimmy Jump stormet scenen under det spanske bidraget under Eurovision Song Contest 2010 på Fornebu.[27]
Remove ads
Dirigenter
Mens Kai Mortensen var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[28]
Kommentatorer og poengopplesere
Poengopplesere
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Luxembourg – Ukjent
Nederland – Pim Jacobs
Norge – Sverre Christophersen
Danmark – Pedro Biker
Finland – Poppe Berg
Østerrike – Walter Richard Langer
Frankrike – Jean-Claude Massoulier
Storbritannia – Kenneth Kendall[29]
Tyskland – Lia Wöhr
Monaco – Ukjent
Portugal – Maria Manuela Furtado
Italia – Rosanna Vaudetti
Jugoslavia – Saša Novak
Sveits – Alexandre Burger
Belgia – André Hagon
Spania – Julio Rico
Kommentatorer og sendinger
Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Irland og Sverige, kringkastet finalen. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1964:[30][31]
Kommentatorer for ikke-deltakende land
.svg){kind=link}
Remove ads
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads