Eurovision Song Contest 1970
15. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Nederland som følge av landets seier året før med Lenny Kuhr og «De troubadour». Seieren delte Nederland med Frankrike, Spania og Storbritannia, og Nederland ble vertsnasjon gjennom loddtrekning høsten 1969. Den nederlandske kringkasteren NOS produserte sendingen og la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam lørdag 21. mars 1970. Dette var andre gang Nederland arrangerte konkurransen, første gang var i 1958. Programleder var kanalverten Willy Dobbe.
,_Bestanddeelnr_923-3702.jpg)
I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike trakk seg fra konkurransen finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959.
Irland fikk sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin, som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias syvende andreplass i konkurransen til da. Tyskland med Katja Ebstein fikk sin beste plassering til da med en tredjeplass, mens Sveits, Frankrike og Spanias Julio Iglesias delte fjerdeplassen.
Remove ads
Bakgrunn
Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto valget mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort ved loddtrekning under et delegasjonsmøte høsten 1969.[1][2][3] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam.[4]
Omfattende boikott
Den firedelte seieren i 1969 ga også andre konsekvenser. I Norden hadde det over flere år vært misnøye med konkurransens form, og Danmark trakk seg ut i 1966. Resultatet i 1969 ble tungen på vektskålen for Norge, Sverige og Finland, som alle boikottet arrangementet i 1970. Også Portugal besluttet å trekke seg, og Østerrike holdt seg borte også dette året. Med den omfattende boikotten stilte bare tolv land i konkurransen, det laveste antallet siden 1959.
Remove ads
Sendingen
Finalen ble overført direkte fra RAI kongressenter lørdag 21. mars 1970 klokken 22.00–23.14 lokal tid.[5]
På grunn av det lave deltakerantallet måtte de nederlandske produsentene drøye programmet mest mulig. Sendingen startet med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam, men ironisk nok fulgte programleder Willy Dobbe opp med den korteste introduksjonen i konkurransens historie. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang.
For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[6]
_moeder_en_grootmoeder,_Bestanddeelnr_923-3691.jpg)
Blant deltakerne dette året var flere veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britiske Mary Hopkin, som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[7] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire.
Avstemningen
Etter at de tolv landene hadde fremført sine sanger, opptrådte dansegruppen The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs konkurransesjef og ansvarlig for avstemningen var Clifford Brown.
For å unngå en ny deling av seier hadde EBU innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene fremføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[7]
Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana med «All Kinds of Everything». Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[6]
Dette var Irlands første seier, og 18 år gamle Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[8][9] «All Kinds of Everything» ble en stor slager i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[10] Senere innledet Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.[11]
Remove ads
Deltakere
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[12] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
| Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk[13] | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 01 |  Nederland |
Hearts of Soul | «Waterman» | Nederlandsk | Vannmann | 7 | 7 |
| 02 |  Sveits |
Henri Dès | «Retour» | Fransk | Tilbakekomst | 4 | 8 |
| 03 |  Italia |
Gianni Morandi | «Occhi di ragazza» | Italiensk | Jenteøyne | 8 | 5 |
| 04 |  Jugoslavia |
Eva Sršen | «Pridi, dala ti bom cvet» | Slovensk | Kom, jeg skal gi deg en blomst | 11 | 4 |
| 05 |  Belgia |
Jean Vallée | «Viens l'oublier» | Fransk | Bare glem ham | 8 | 5 |
| 06 |  Frankrike |
Guy Bonnet | «Marie-Blanche» | Fransk | Marie-hvit | 4 | 8 |
| 07 |  Storbritannia |
Mary Hopkin | «Knock, Knock Who's There?» | Engelsk | Bank, bank, hvem der? | 2 | 26 |
| 08 |  Luxembourg |
David Alexandre Winter | «Je suis tombé du ciel» | Fransk | Jeg falt fra himmelen | 12 | 0 |
| 09 |  Spania |
Julio Iglesias | «Gwendolyne» | Spansk | – | 4 | 8 |
| 10 |  Monaco |
Dominique Dussault | «Marlène» | Fransk | – | 8 | 5 |
| 11 |  Tyskland |
Katja Ebstein | «Wunder gibt es immer wieder» | Tysk | Undre vil alltid skje igjen | 3 | 12 |
| 12 |  Irland |
Dana | «All Kinds of Everything» | Engelsk | Alle slag av alt | 1 | 32 |
Poengtavle
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[14]
Remove ads
Hendelser
Norden trekker seg
Se også: Melodi Grand Prix 1970
Utover i 1960-årene hadde det vært en økende kritikk mot konkurransen i Norden. Blant annet gikk kritikken på låtenes kvalitet og at konkurransen var blitt for kommersiell og politisert.[15][16] I Norge nådde kritikken nye høyder etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix i mars 1969.
Også ellers i Norden møtte konkurransen på motbør. Danmark hadde trukket seg ut allerede i 1967, mens Finland, Norge og Sverige fortsatte å delta inntil videre. I 1969 ble konkurransen arrangert i Spania, som da var et diktatur under general Francisco Franco. Også da blusset diskusjonen om boikott opp, men etter litt om og men, besluttet de tre nordiske landene seg for å delta.[17]
Da fire land sto igjen som vinnere etter finalen i 1969, blusset misnøyen opp igjen for fullt.[15] Sverige kunngjorde allerede i april 1969 at de ville trekke seg fra 1970-finalen, men landets nye kanal 2 signaliserte senere at den ønsket delta.[18][19] Norge telte lenge på knappene, og valgte å avvente til EBU-møtet i London i oktober 1969 før en endelig avgjørelse.[20] Under dette møtet presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. Norden fikk imidlertid lite gehør for forslagene, Sveriges TV1 og TV2 trakk seg umiddelbart fra konkurransen.[21] Den 1. november 1969 kunngjorde NRK at heller ikke Norge ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[16][22][23] I et intervju med Aftenposten uttalte NRKs programdirektør Otto Nes: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».[24]
Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, slik at norske seere og lyttere heller ikke fikk sett eller hørt konkurransen fra Amsterdam.[23]
Men EBU gjorde flere grep rundt konkurransen. Blant annet innførte unionen nye regler for å hindre en deling av seier.[7]
Remove ads
Dirigenter
Mens Dolf van der Linden var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[25]
Remove ads
Kommentatorer og poengopplesere
Poengopplesere
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[26] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Nederland – Flip van der Schalie
Sveits – Alexandre Burger
Italia – Enzo Tortora
Jugoslavia – Dragana Marković
Belgia – André Hagon
Frankrike – Jean-Claude Massoulier
Storbritannia – Colin Ward-Lewis[27]
Luxembourg – Ukjent
Spania – Ramón Rivera
Monaco – Ukjent
Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
Irland – John Skehan
Kommentatorer og sendinger
Finalen ble kringkastet direkte til alle de 12 deltakerlandene samt en rekke ikke-deltakende land. De fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1970:[28]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Sendingen ble overført til flere ikke-deltakende land, blant andre Østerrike. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[7] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam.
.svg){kind=link}
Remove ads
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads