Heipiplerke

Heipiplerke (Anthus pratensis) er en spurvefugl (Passeriformes) i erlefamilien (Motacillidae) og inngår i den tallrike slekten piplerker (Anthus). Arten er både standfugl og trekkfugl og består som som to underarter. Nominatformen hekker i Norge og resten av Skandinavia.

Heipiplerke
A. p. pratensis (nominatformen)
Nomenklatur
Anthus pratensis (Linnaeus, 1758)
Synonymi
Alauda pratensis
Populærnavn
heipiplerke
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Spurvefugler
Familie		Erlefamilien
Slekt		Piplerker
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig[1]
Norsk rødliste:
LC — Livskraftig[2]
Økologi
Habitat:		terrestrisk, ukultivert, åpent landskap
Utbredelse:		Sørøstkysten av Grønland og Palearktis
hele året      hekking      trekk      overvintring

Taksonomi

A. p. whistleri i flukt. Legg merke til den lange hallux-kloa på baktåa.

Heipiplerkas rede er solid og godt gjemt.

Den foreslåtte rasen enigmaticus fra Tasjkent er synonymisert med nominatformen, mens den foreslåtte rasen theresae fra Vest-Irland er synonymisert med A. p. whistleri.^[3]

Biologi

et gjøkegg + to heipiplerkeegg

Heipiplerka blir 14,5–15 cm lang og veier typisk 14,5–22 g.^[3] Kjønnene er like, men hunnen blir i snitt såvidt litt tyngre enn hannen (19,5 mot 18,6 g).^[3] Arten er altså litt mindre enn trepiplerka, som ellers ligner mye på. Fjærdrakta er gråbrun spraglet på oversiden og gråhvit i buken. Sammenligna med trepiplerka er heipiplerka også noe gråere i fargen, og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Hellux-kloa hos heipiplerka er dessuten mye lengre enn hos trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst.

Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt "ist" eller "ististist", i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont "tlitlitli". Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned. I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas.

Heipiplerka er en av de vanligste fugleartene i Norge, og bestanden har blitt estimert til godt over 1 million par. Her i landet er arten mest tallrik på åpne fjellvidder fra vierregionen og opp i alpin sone, og i det treløse kystlandskapet.^[2] Den finnes dessuten på åpne myrer, både i barskogen og i fjellbjørkeskogen.^[2]

Arten livnærer seg i sommerhalvåret hovedsakelig på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små snegler og frø.

Heipiplerka hekker i de fleste områder i det nordlige Eurasia og også på østsida av Grønland.^[4] Storparten av verdenspopulasjonen er trekkfugler som overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, det nordlige Afrika og sørøst i Asia. Fuglene som hekker på De britiske øyer og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfugler.

Heipiplerka hekker i åpent landskap. Reiret blir lagt på marka, oftest gjemt inn under ei tue, og er et lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hunnen legger 4-6 lyst gråflekkete egg som blir ruga i 13 dager. Ungfuglene blir siden mata av begge foreldra i 12 til 14 dager. Heipiplerka er en av de vanligste vertsfuglene for gjøken sin unge.

Fuglene trekker ut av landet i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. På trekket sørover ser en fuglene ofte i flokker i åpent landskap og ved vatn. De overvintrer rundt Middelhavet og i Vest-Europa fra Belgia og sørover.

Inndeling

Inndelingen og utbredelse følger Birds of the World.^[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl.^[6][7][8]

Treliste

• Passeriformes, spurvefugler
  • Passeri, sangfugler
    • Passerida
      • Passeroidea
        • Motacillidae, erlefamilien
          • Dendronanthus, skogerle, monotypisk
          • Motacilla, erler, 13 arter
          • Madanga, madanga, monotypisk
          • Anthus, piplerker, 42 arter
            • A. novaeseelandiae, australpiplerke
            • A. richardi, tartarpiplerke
            • A. rufulus, orientpiplerke
            • A. cinnamomeus, savannepiplerke
            • A. hoeschi, fjellpiplerke (monotypisk)
            • A. nyassae, miombopiplerke
            • A. similis, langnebbpiplerke
            • A. nicholsoni, (ikke navngitt, sørlangnebbpiplerke)
            • A. godlewskii, mongolpiplerke (monotypisk)
            • A. campestris, markpiplerke (monotypisk)
            • A. leucophrys, brannpiplerke
            • A. vaalensis, slettepiplerke
            • A. pallidiventris, kongopiplerke
            • A. nilghiriensis, nilgiripiplerke (monotypisk)
            • A. sylvanus, bergpiplerke (monotypisk)
            • A. berthelotii, kanaripiplerke
            • A. melindae, malindipiplerke
            • A. lineiventris, stripepiplerke
            • A. crenatus, steinpiplerke (monotypisk)
            • A. gutturalis, papuapiplerke
            • A. pratensis, heipiplerke
              • A. p. whistleri, hekker fra Island og Færøyene til Skottland, Irland og England
              • A. p. pratensis, nominatformen hekker fra sørøstkysten av Grønland østover til Europa og Sibir; overvintrer lenger sør
            • A. roseatus, rosenpiplerke (monotypisk)
            • A. trivialis, trepiplerke
            • A. hodgsoni, sibirpiplerke
            • A. gustavi, tundrapiplerke
            • A. cervinus, lappiplerke (monotypisk)
            • A. spinoletta, vannpiplerke
            • A. petrosus, skjærpiplerke
            • A. rubescens, myrpiplerke
            • A. spragueii, præriepiplerke (monotypisk)
            • A. lutescens, (ikke navngitt, gulpiplerke)
            • A. peruvianus, (ikke navngitt, perupiplerke) (monotypisk)
            • A. furcatus, punapiplerke
            • A. chacoensis, chacopiplerke (monotypisk)
            • A. correndera, correnderapiplerke
            • A. antarcticus, sørgeorgiapiplerke (monotypisk)
            • A. nattereri, okerpiplerke (monotypisk)
            • A. hellmayri, pampaspiplerke
            • A. bogotensis, paramopiplerke
            • A. brachyurus, korthalepiplerke
            • A. caffer, buskpiplerke
            • A. sokokensis, sokokepiplerke (monotypisk)
          • Tmetothylacus, gullpiplerke, monotypisk
          • Hemimacronyx, sitronpiplerker, 2 arter
          • Macronyx, savannepiplerker, 7 arter