Jemtsk

Jemtsk (jamska, bestemt) er en skandinavisk dialekt som snakkes i Jämtland (norsk: Jemtland) i Sverige. Jemtsk har mange likhetstrekk med trøndersk^[1] og har både en del vestnordiske (til felles med norsk, færøysk og islandsk) og en del østnordiske trekk (til felles med øvrig svensk og dansk, inkludert bokmål og østnorsk)

Fittjebuan (også: Fettjebuan) sør i Jämtland heter på rikssvensk 'Fittjebodarna'.

Som de fleste andre dialekter i Sverige er jemtsk i stor grad blitt trengt tilbake av rikssvensk, selv om det er gjort og gjøres forsøk på å holde liv i dialekten ved å gi ut jemtske ordbøker og jemtsk musikk.^[2] Jämtlands dialekter har likhetstrekk med dialektene i Trøndelag, og forskerne er ikke enige om hvorvidt jemtsk bør regnes som norsk eller svensk. Pronomenet je kommer av gammelsvensk jak, til forskjell fra trønderske dialekter der pronomenet kommer av gammelnorsk ek (e, æ, æg). Denne form finnes imidlertid i mange norske dialekter og tillsvaren formen for talt islendsk. På jemtsk heter det sopp og bratt (som på norsk) til forskjell fra svensk svamp og brant.^[1] Som i trøndersk er det vanlig med apokope, noe sjeldnere øst i landskapet. Jemtske dialekter har også bevart gamle diftonger (stein, geit) som i mange trønderske dialekter samt i Vemdalen i Herjedalen. Ordforråd tilkommet etter 1645 har en god del innslag av norsk for eksempel avis (i stedet for svensk tidning) og blyant (i stedet for blyertspenna).^[3][4] Jemtsk har ikke palatalisering av "nn" og "ll" som er vanlig i trøndersk.^[1] Noen kilder beskriver trøndersk-jemtsk-herjedalsk som ett språkområde,^[5] og noen språkforskere mener at jemtsk er et eget språk, ikke en norsk-svensk dialekt.

Særtrekk

• Jamvekt med utstrakt bruk av jamning
• Vestnordisk u hvor standardsvensk har o, f.eks. bru og ku mot rikssvensk bro og ko
• Vestnordisk utvikling av mp > pp og nt > tt, f.eks. klepp og bratt mot rikssvensk klimp og brant
• Tre grammatiske kjønn (mot standardsvensk to): maskulinum, femininum og nøytrum
• Vestnordiske primærdiftonger ei, au og øy, hvor rikssvensk har monoftonger, f.eks. stein og øy mot rikssvensk sten og ö
• Ustemt l foran t allt, etter s slefft og for ll i lill.

Se også

• Svensk
• Vestnordisk
• Østnordisk
• Trøndersk