Jamning

Jamning er et dialekttrekk som er å finne i dialekter i Trøndelag og på deler av Østlandet (særlig i Østerdalen, Gudbrandsdalen og Øst-Telemark). Utviklinga går ut på at endevokalen og rotvokalen i et ord påvirker hverandre og blir mer like eller helt like etter prinsipper for vokalharmoni. Jamning forekommer i såkalte jamvektsord.

Det skilles mellom utjamning, at vokalene blir helt like, og tiljamning, at vokalene blir mer like. Jamning har vi for eksempel når det gammelnorske vera og vika i dialekter med utjamning er blitt til henholdsvis vårrå og vukku (vokalene er helt like), mens det i dialekter med tiljamning kan hete værra og vækka (vokalene har blitt mer like).

Et eksempel på jamning fra trøndersk^[1]:

bokmål	gammelnorsk	former med utjamning	former med tiljamning
uke (subst., fem.)	vika	vokko (Indre Namdalen), vukku (fra Rørvik og sørover til Orkdal/Oppdal)	vækka (Trondheim, Stjørdalen og Fosen[trenger referanse]), vekku/vøkku/vækkå/vekko (Nordmøre og Ytre Namdalen)
være (verb, inf.)	vera	varra (Indre Namdalan), vårrå (fra Rørvik og sørover til Rindal/Oppdal)	værra (Trondheim, Nordmøre og Fosen[trenger referanse])

Utjamning finner en stort sett i inntrøndersk og i jemtsk, mens tiljamning er vanlig i øvrig trøndersk, Trondheim bymål, Nord-Østerdalen og Gudbrandsdalen. Generelt kan det sies at en får mer jamning jo lenger nord en kommer: I dialektene rundt Oslofjorden finnes det ingen spor av jamning, og etter hvert som en kommer lenger nord i Oppland og Hedmark får en stadig mer jamning. Det hele kulminerer med det trønderske kjerneområdet for jamning, der en i indre mål også har utstrakt bruk av utjamning.

Se også

• Jamvekt
• Trøndersk