Kleberstein

Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønnhvit til mørkegrønn ofte også med rustfargede felter.

Kleberstein
Hovedmineral		talk, kloritt, dolomitt
Gruppe		metamorf
Tetthet i g/cm3		2,85
Liste over bergarter

I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker.

Kleberstein, utskåret gravminne.

Mariakirken i Bergen

Mange navn

Et gammelt navn på kleberstein var grjótstein, sammensatt av norrønt grjót («stein») og «-stein» med samme betydning, jfr «grjotsmed» om «steinhogger»;^[1] stedsnavnet Grjotrust på Bergensbanen som betyr «steinrydning»;^[2] og ordet «gryte» avledet av grjót,^[3] siden kleberstein var velegnet til kokekar.

I Aust-Agder ble det hentet kleber fra store steinbrudd, og de eldste lokale gravene med kleberkar er datert til rundt 850. Stedsnavnet Hesnes er avledet av Esjunes, der esja var et annet gammelt ord for kleberstein.^[4]

I moderne tid er det brukt betegnelser som «såpestein» og «fettstein» fordi innholdet av talk gjør steinen glatt og såpete å ta på.^[5] Andre navn på kleberstein har vært «mjukstein», «vekstein» og «grøtstein». «Grøtstein» er en forvanskning av «grjotstein».

Bruksområder

Spinnehjul av kleberstein fra Lindtveit i Øyestad. Tilhører Kuben i Arendal.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Kljåstein eller vevlodd av kleberstein, fra A.Moland i Arendal. Tilhører Kuben i Arendal.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Fordi kleberstein er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.

I førmoderne tid ble kleberstein brukt, spesielt til kokekar som er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvant trolig deretter i norsk materiale, og dukket ikke opp igjen før starten av vikingtiden (rundt 800 e.Kr.), da karproduksjon nærmest ble industriell. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgravning i den gamle vikingbyen York i England ble det funnet kokekar med kleber som kunne spores til bruddene på Bårstad på Lalm i Vågå kommune, takket være den spesielle sammensetningen av kleberen derfra. Kleberkar utkonkurrerte på den tid nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt kar av keramikk måtte kasseres, mens en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med jernkramper.^[6]

Kleberstein er fra forhistorisk tid og frem til 1800-tallet benyttet til koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler, lodd og vekter til fiske eller vevstoler). Fiskesøkker ble også kalt «jarstein».^[7] Mange av disse produktene er trolig tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar.

Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på gravminner, særlig i Gudbrandsdalen.^[8]

Kleberstein var også byggemateriale i mange norske steinkirker. Nidarosdomen, Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen har stort innslag av kleberstein.

I Gudbrandsdalen ble kleberstein benyttet som materiale i peiser og ildsteder, og på 1900-tallet en stor produksjon av ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Kleberstein tåler sterk oppheting og er derfor velegnet til metallarbeid.

Nedlagte brudd

Kar av kleberstein, funnet i Nidelva (i Agder), trolig tapt under transport fra steinbrudd til utskipingshavn. Tilhører Kuben i Arendal.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Mange steder er det spor etter førmoderne uttak av kleberstein i bergveggene. Blant annet på Vestlandet og Romerike har det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. Kjente brudd på Romerike er Piggåsen i Lillestrøm kommune, Brennpåsan og i Kvevliåsen, Folvelsetra i Nes og i Setskog.^[9] Det ligger også et gammelt brudd på Flotmyr ved busstasjonen i Haugesund og et på Kvikneskogen i Tynset kommune. I Gudbrandsdalen har det blitt drevet brudd i nyere tid, men det er få funn fra jernalder.

Det er også påvist mange klebersteinsbrudd i Øyestad og Froland i Agder som har blitt utnyttet siden vikingtid. De største av disse ligger på Hisåsen, Sparsås, Horv, Gjennestad, Østre Vimme og Østre Myre. Produksjon av kleber-gryter startet her i vikingtiden, eller enda tidligere, og er noe av bakgrunnen for maktsenteret Fjære og Vikkilen.

Kleberstein til Nidarosdomen er brutt ved Øye og Klungen på Øysand i Melhus kommune og rett over kommunegrensa ved Huseby i Skaun kommune. Også her var de tidlig ute med produksjon av kleber-gryter. I middelalderen leverte bruddene stein til Nidarosdomen og mange andre kirker og klostre i Trondheimsregionen. Etter svartedauden stoppet nesten produksjonen fram til restaureringen av Nidarosdomen startet på 1800-tallet. I perioden 1869–96 ble det tatt ut mer enn 400 m³, men på 1900-tallet overtok bruddene ved Bjørnå i Mosjøen og Kvikne, som hadde kleber av bedre kvalitet enn de som ble brukt i middelalderen.^[10]

Et av Europas viktigste klebersteinsbrudd lå på Shetland, ved Cunningsburgh 24 km fra Jarlshof. Videre fantes klebersteinsbrudd på øyene Fetlar og Uist, samt andre steder på hovedøyen. Bruddene har ofte navn som Clebber eller Clibber, en forvanskning av norrønt kleberg som betød «vevtynge-stein». Klebersteinskar funnet på datidens britiske boplasser, som York og Dublin, stammer oftest fra Shetland. Dette må ha vært en viktig inntektskilde for øysamfunnet.^[11]

Norske klebersteinsbrudd

Idag har klebersteinen igjen blitt etterspurt til bruk i ovner og peiser. Det tas ut kleberstein to steder i Norge, i Målselv i Indre-Troms og Otta og Sel i Gudbrandsdalen. Kleberstein til Nidarosdomen blir idag tatt ut i Målselv. Klebersteinen som brytes på Otta, brukes til fremstilling av peiser og ovner. På midten av 1990-tallet ble omtrent 80 % av produksjonen eksportert, særlig til Tyskland.^[12]