Lind
løvtre From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Lind (Tilia cordata) er et løvtre i lindeslekten, innenfor kattostfamilien. Sammen med arten storlind (Tilia platyphyllos) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).
Remove ads
Utseende
Lind er et stort løvfellende tre med en bred, kjegleformet vekstform. Stammen er kort og tykk, og den deler seg hurtig i et antall konkurrerende toppskudd. Barken er først gul (med rød lysside) og glatt. Senere blir den mer ru og grå, og til slutt grå og oppsprukket i furer. Årsskuddene er snaue og rødbrune med lyse korkporer. Knoppene er spredte, eggformede, store, røde og hårløse med to knoppskjell. Bladene er runde til skjevt hjerteformede med fint takket rand og kort spiss. Oversiden er mørkegrønn, mens undersiden er blågrønn med rustfargete hårdusker i nervevinklene. Bladstilken er snau. Høstfargen er gul, men ganske kortvarig. Treet blomstrer lang tid etter løvsprett i juli. Blomstene sitter 4–15 sammen i en skrått opprett kvast som har et 6 cm langt støtteblad ved basis. Fruktene er vingede nøtter. Rotnettet er oppbygget med en kraftig, loddrett pælerot, et hjerteformet system av hovedrøtter, og et tett forgrenet nett av overfladiske finrøtter.
Remove ads
Utbredelse og habitat
Linda fins i edelløvskog i nesten hele Europa, men er totalt fraværende på Irland og Island. Den vokser heller ikke i de nordlige deler av Skandinavia, Hellas eller i deler av Spania og Italia. Linda vokser òg i Kaukasus og Nord-Iran. I Norge er lind vanlig langs Skagerrakkysten, samt langs kyst- og fjordstrøk nord til Norddal og Stranda. Verdens nordligste forekomst av lind er i Brønnøy.[3]
Lind var kommuneblomst i Granvin i indre Hardanger, der den danner nesten rene skogbestand mange steder. Flere av disse er vernet som edelløvskogsreservater. På kommunevåpenet til Farsund er det avbildet fire lindetrær.
Remove ads
Bruk
Linda er et vanlig prydtre i hele Europa, særlig utplantet i alléer på 1600- og 1700-tallet. Et kjent eksempel er Unter den Linden i Berlin.
Lind er også meget godt egnet til treskjæring, om en ønsker tre som er lett å skjære i, og ikke setter krav til slitestyrke.
Lindetreets viktigste ressurs i tidligere tider var basten som er velegnet til bastetau. Små lindetrær ble felt og bløtlagt i vann; etter en stund kunne bark, tre og bast skilles fra hverandre. Basten ble deretter tvunnet til tau. Lindetre trekker til seg lite vann, slik at man slipper å tjærebre tau av lind.
Lind kan også ha vært brukt til å lage skjold av, for i vers 333 i Skaldskaparmål brukes lind som kjenning for «skjold»:
- Frá ek við holm at heyja
- hildingar fram gingu,
- lind varð græn, inn grána
- geirþing, í tvau springa.[4]
Omtrentlig oversatt: Jeg oppdaget at hildingene holdt spyd-ting; de brede skjoldene, grønne lindetrær, brast.
Lindetre er svært stabilt, det påvirkes lite av luftfuktighet, og egnet seg derfor godt til fremstilling av proteser, som f.eks. trebein. Veden fra lindetre ble også brukt til å lage trekull som kunstnere tegnet med. Trekullet ble også brukt til fremstilling av krutt.[5]
På polsk og tsjekkisk heter lind lipa, og i Polen heter juli måned Lipiec (= lindetresmåneden). Lindetrærne var for polakkene Guds tjenere. Biene svermet rundt dem, og slik sørget trærne for honning til mjøden, og bivoks til lysene under gudstjenestene. Lind er tsjekkernes nasjonaltre og er å finne i våpenskjoldet til landets president.[6] I Russland fremstilte man tidligere en drikk kalt lipec av honning fra lindetreet.[7] De russiske matrjosjkadukkene lages av feilfrie stykker av lind.[8][9]
I forbindelse med naturmedisinsk bruk av produkter fra lind advares det mot overdrivelser, fordi dette kan forårsake skader på hjertet.[10]
Diverse
Carl von Linnés slektsnavn er inspirert av det store lindetreet som stod på hans familiegård.
Norges lengste lindeallé er 1 600 meter lang og finnes på Hoel gård i Ringsaker kommune.[11]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads