Liste over Norges monarker
Wikimedia-listeartikkel From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Liste over Norges monarker, som hersket over et samlet Norge, regnes tradisjonelt fra Harald Hårfagre, muligens som en arv fra Snorres fremstilling i Heimskringla. Det er imidlertid usikkert hvor stabil kongemakten var i de første ca. 150 år, og historikere har argumentert for at Norges kongerekke like gjerne kunne regnes fra Olav Tryggvason[1], eller fra Harald Hardråde.[2]
Kongerekken er en innfallsvinkel til Norges historie: Den beskriver utviklingen av statsmakten og regjeringen i Norge: fra rikssamling, gjennom middelalderens kirke- og kongeroller, via Kalmarunionen og enevoldstiden, omskiftinger i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene frem til dagens konstitusjonelle monarki.
Fram til slutten på borgerkrigstiden i 1240 var Norge politisk fragmentert. De norske kongene hadde liten eller ingen innflytelse over Østlandet før på 1000-tallet, før det var området trolig styrt av danske konger med norske høvdinger som vasaller.[3] Utover 1000- og 1100-tallet fortsatte danske konger å gjøre krav på Norge, og da spesielt østlandsområdene. Borgerkrigstiden var preget av ulike fraksjoner av tronpretendenter, som etter hvert ble til de to hovedfraksjonene baglerne og birkebeinerne, i tillegg til at danske konger fortsatte å blande seg inn. Det er derfor vanskelig å gjengi en korrekt kongerekke for denne tiden, ettersom det kunne være flere konger på én gang i det området som i dag er Norge. Versjonen av kongerekken på Kongehusets hjemmesider inkluderer ikke baglerkongene.[4] Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt dette er riktig, da baglerkongene ble kongehyllet og regnet som konger i samtiden. Det er viktig å være klar over at det som i dag er Norge, ikke var uavbrutt forent under én konge før med Håkon Håkonsson.
I 1319 kom Norge i union med Sverige ved at Magnus Eriksson arvet den norske kronen av sin morfar Håkon V Magnusson og også ble valgt til svensk konge ettersom han var nevø av den avsatte svenske kongen Birger Magnusson. Magnus' sønn Håkon etterfulgte han som norsk konge i 1355 og giftet seg i 1363 med den danske kong Valdemar Atterdags datter Margrete. Gjennom deres sønn Olav ble Danmark og Norge forent i union i 1380, en union som skulle komme til å bestå i ulike former i over 400 år.
I 1389 fikk alle de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige samme regent i Margrete og den såkalte Kalmarunionen, som ble stadfestet i 1397 skulle komme til å bestå frem til 1523 hvor Sverige trakk seg ut av den. I 1448 fikk Danmark og Sverige forskjellige konger, Christian I respektive Karl Knutsson og de kjempet en kort stund om den norske kronen. I 1450 vant Christian kampen og etter dette kom de danske kongene til å herske over Norge frem til 1814.
De lengstregjerende kongene er Christian IV (60 år), Erik av Pommern (53 år) og Haakon VII (52 år).
Remove ads
Hårfagreætten og Ladejarlene
Remove ads
Sverreætten
Remove ads
Kalmarunionen
Dansketiden – Huset Oldenburg 1450–1814
Remove ads
1814
Personalunion med Sverige
Remove ads
Et selvstendig Norge, 1905–
Remove ads
Billedgalleri
- Den unge Haakon VII var sjenert, og kanskje ingen ferdig statsmann ...
- ...da han ankom Norge 25. november 1905 for å etablere et nytt kongehus.
- Kongefamilien vant manges respekt for sin holdning under andre verdenskrig.
- Olav V var enebarn, og ble øvet i typisk norske idretter som seiling og ski.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads