Menuett

Menuett er en gammel, fransk, langsom pardans i 3/4 takt fra 1600-tallet.^[1] Betegnelsen kan også henvise til musikken for denne dansen. Den danses med langsomme, små steg (pas menus), derav navnet, menuett, fra fransk menu, «liten», på grunn av de små dansetrinnene.^[1] Ordet ble overtatt fra italienske minuetto, igjen avledet fra latinske minutus, «liten».^[2] Den gikk i 6/8 takt i barokkens tid, som hos Händel, Purcell og andre, men på midten av 1700-tallet ble dette om til 3/4 takt og betegnes som valsens forgjenger.

Menuett fra musikkens klassiske periode.

Historie

Menuettrinn fra Le maître à danser (1725), av Pierre Rameau (1674-1748)

Menuetten har sitt opphav i en fransk folkedans, branle, som ble danset over hele Frankrike fra senmiddelalderen av, eller tidlig på 1500-tallet. Den ble danset av par i enten i linje eller i sirkel. Betegnelsen viser til både musikken og til de karakteristiske stegene i dansen. Noen av disse formene var i 3/4-takt. Den mest kjente varianten var Branle de Poitou, som med tiden ble kjent under navnet menuett. Dansen ble lansert i Paris omkring 1660 da Ludvig XIV av Frankrike (Solkongen) bygget opp sin kongelige ballett. Fra slutten av 1600-tallet ble menuetten fast innslag i dansesuiten, gjerne som siste eller nest siste nummer. At den plasseres så sent i danserekka sier noe om alderen på dansen i forhold til de andre. Menuetten var svært populær, og fortsatte fra dansesuiten over i sonate og symfoni.

Menuetten har i utgangspunktet ikke opptakt, og spilles i et rolig tempo. I wienerklassisismen høres derimot ofte at Haydn og Mozart lar sine symfoni-menuetter begynne med opptakt, og at de går raskere enn menuettene fra 1600-tallet. Danserytmen og føringen i disse menuettene minner dermed mer om vals eller folkedansen ländler som var svært populære i Østerrike opp mot 1800. Menuetten var dermed blitt en anakronisme, og Haydn kunne ofte gå over til å kalle tredjesatsen sin en scherzo.