Vals

Vals (av schwabisk dialekt, der verbet zu walzen, «å valse», var synonymt med zu drehen, «å dreie»^[1]) er en selskapsdans og folkedans i 3/4  takt utført primært i tett kontakt.

Se valse og valsing for å lese om sylindriske maskindeler (tromler eller ruller) for å bearbeide materialer, for eksempel glatte dem

Par som danser vals, maleri av Pierre-Auguste Renoir.

Dansende par.

Vals er den eldste av nåtidens selskapsdanser, først kjent i Tyskland og Østerrike. Den nåværende versjonen ble utformet i Wiens forsteder og Østerrikes fjelltrakter. Mange danselærere oppfattet valsen som en trussel, siden trinnene er enkle å lære seg, i kontrast til typiske hoffdanser som menuett som det tar tid og øvelse å mestre.^[2]

Bøndene i Bayern og Tyrol begynte å danse vals rundt 1750. Ländler eller Schleifer i 3/4 takt var populær i Böhmen, Østerrike og Bayern før den nådde byenes forsteder. På 1700-tallet smatt adelsmenn som kjedet seg, ofte bort fra de stive hoffballene for å more seg med å ta del i tjenernes livlige danser.^[3]

I 1812 kom valsen til England som «tysk vals». Da lord Byron første gang så den, var hans dame Mary Chaworth i armene på «en diger, husarlignende herre som snurret rundt og rundt til en forvirret, dumphuske-lignende, opp-ned type av virvel, som to biller spiddet på samme dolken».^[4] Attpåtil virvlet dansen opp damenes skjørter, så ankelen kom til syne. For lord Byron som ikke selv kunne danse, inspirerte valsen en god del satire.^[5]

Hoffene i Frankrike og England med sine stive regler var forferdet over en dans som innebar tett kroppskontakt mellom de to kjønn. Valsen - kjent som la volta på italiensk (volta, «tur», la sua volta, «din tur») - adskilte seg helt fra hoffets danser. I la volta dyttet mannen kvinnen fremover med låret, med en hånd rundt livet hennes og den andre som støtte når hun hoppet. Denne raske, energiske dansen virket svært så freidig og attpåtil farlig for kvinnen, om den kunne tenkes å forårsake abort.^[6] I Wien ble valsen fremført i så høyt tempo at den ble kalt Galloppwalzer, oppslagsord i en lærebok om dans.^[7]

Den skotske reformatoren John Knox fordømte valsen og kalte den purpose, en forvanskning av Proportz, det tyske navnet på den kjappe delen av dansen. Bjørnstjerne Bjørnson brukte ordet i sitt skuespill «Maria Stuart i Skottland»,^[8] og Rikard Nordraak satte musikk til dette, uten å ane at med purpose mentes «vals».^[9]

I 1797 ble det utgitt et skrift i Tyskland om vals som årsaken til ungdommens fysiske og åndelige forfall; og så sent som i keiser Wilhelms tid var ikke vals tillatt på tyske hoffball.^[10]

Engelsk vals er en av de fem standarddansene i selskapsdans.