Prometheus

Prometheus («den forutseende», av gresk: pro-, «i forveien» og meth, «lærer») var i gresk mytologi en av titanene, ifølge Hesiod sønn av titanen Iapetos og okeaniden Klymene (titanenes gudinne for berømmelse^[1] og datter av Okeanos), mens dramatikeren Aiskylos i sin tragedie Promethevs i lenker kaller ham sønn av Iapetos og Themis.^[2] Den ene broren hans var Atlas, og sammen var de del av gresk skapelsesmyte. En annen bror var Epimetheus, «den etterpåkloke», som aldri tenkte seg om før det var for sent.

Prometheus bringer ilden til menneskene

Mest kjent er Prometheus for å ha gitt menneskene ilden og være deres beskytter mot gudene. Hans egenskaper er en kombinasjon av klokskap og evne til å se inn i fremtiden. Han fikk æren for å ha funnet opp kalenderen, tall og bokstaver, skipsfart og metallstøping, og var dermed i moderne forståelse en mytologisk kulturhelt.

Herakles befrir den lenkede Prometheus. Attisk vase.

Myter om Prometheus

Prometheus nevnes først av Hesiod, men mange kjente antikke forfattere har nevnt ham, deriblant Platon, Sapfo, Aiskylos, Æsop og Ovid. Prometheus er iblant en forkjemper for mennesket, andre steder en rival av Zevs og andre steder igjen en mer Loke-aktig lurendreier.^[3] I motsetning til Hesiod mente Platon, Sapfo og Ovid at det var Prometheus som skapte det første mennesket av leire. Platon mente også at brødrene Prometheus og Epimetheus tildelte dyr og mennesker deres egenskaper. Epimetheus ga dyrene egenskaper, men da han skulle gi mennesket noe, var det ingenting igjen. Da ga Prometheus menneskene ilden til å hjelpe seg, i tillegg til at han stjal Athenes og smeden Hefaistos' håndverkskunnskaper og ga også dem til menneskene.

Prometheus og ilden

Guder og mennesker delte et måltid der Prometheus skar opp en okse til fortæring. Han danderte en haug med kjøtt med den vemmelige vommen lagt øverst; ved siden av la han knoklene, men med fettet lagt innbydende oppå. Zevs gjennomskuet lureriet, men tok likevel haugen med fett på. Siden har menneskene fortsatt å spise den beste delen av offerdyret, mens gudene tar til takke med bein og fett.^[4] «Alt fett hører Herren til» heter det også i Bibelen, i 3. Mosebok 3,16.^[5]

Zevs ble likevel så arg over bedraget at han gjemte ilden for menneskene; men Prometheus stjal en glo med seg i en hul Ferula communis-stengel og ga den til menneskene. Som straff lot Zevs Prometheus lenke til en klippe i Skytia (eller ifølge Horats, i Tartaros^[6]); hver dag kom en ørn og hakket ut leveren hans, som vokste ut igjen om natten. Som straff for menneskene skapte Zevs et vesen av leire og kalte det «kvinne»; gudinnene ga det skjønnhet og navnet Pandora («alle gaver»), og fra henne stammer alle kvinner.^[7] Zevs ga Pandora som gave til Epimetheus; han var satt til å passe på menneskene etter at Prometheus var lagt i lenker. Epimetheus ignorerte Prometheus' råd om aldri å ta imot gaver fra Zevs, og tok henne imot. Pandoras fatale nysgjerrighet fikk henne til å åpne krukken der Zevs hadde gjemt alle onder. Ut fløy de - sult og sykdom, krig og kriminalitet. Prometheus stod maktesløs lenket til klippen til Herakles omsider satte ham fri.^[8]

Prometheus var far til Deukalion som ble gift med Pyrrha, Pandoras datter. Parets manglende fromhet opprørte Zevs slik at han til slutt utslettet dem i syndfloden.^[9]

Prometheus i senere tid

Prometheus var en svært populær skikkelse i romantikken, der han som oftest framstår som en tragisk helt. Mary Shelleys mest kjente bok, Frankenstein, har undertittelen The modern Prometheus, som en analogi mellom dr. Frankensteins og Promethevs skjebne. Andre som har tatt for seg Prometheus er Percy Bysshe Shelley, lord Byron, Ludwig van Beethoven og Franz Liszt.

Grunnstoffet promethium er oppkalt etter Prometheus. I tillegg er en av Saturns måner oppkalt etter ham.^[10] Navnet forekommer også i den britisk-amerikanske filmen Prometheus.