Jean Racine

Jean Racine (født 21. desember 1639 i La Ferté-Milon i Frankrike, død 21. april 1699 i Paris i Frankrike) var en fransk dramatiker som opererte i den fransk-klassiske perioden sammen med andre dramatikere som Corneille og Molière. Denne perioden hadde sin blomstringstid fra 1630 til 1730.

Jean Racine
Født		desember 1639[1] La Ferté-Milon[1][2]
Død		21. apr. 1699[3][4][2][5] Paris[6][1][2][7]
Beskjeftigelse		Dramatiker,[8] lyriker,[8] oversetter, librettist, historiker, skribent[9][10]
Embete		Seat 13 of the Académie française (1672–1699)
Utdannet ved		Lycée Saint-Louis Collège de Beauvais
Ektefelle		Catherine de Romanet
Far		Jean Racine[11]
Mor		Jeanne Sconin[11]
Barn		Jean-Baptiste Racine Louis Racine
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike[1]
Gravlagt		Saint-Étienne-du-Mont[12]
Morsmål		Fransk
Språk		Latin, fransk[13][14]
Medlem av		Académie française (1672–1699; erstatter: François de La Mothe Le Vayer, erstattet av: Jean-Baptiste-Henri de Valincour)[15] Académie des inscriptions et belles-lettres (1683–1699)[16]
Periode		Klassisismen
Sjanger		Tragedie
Viktige verk		Andromaque, Fedra, Athalie, La Thébaïde, Alexandre le Grand, Les Plaideurs, Britannicus, Bérénice, Bajazet, Mithridate, Iphigénie, Esther
IMDb		IMDb
Signatur
Våpenskjold
Jean Racine på Commons

Jean Racine på sovjetisk jubileumsfrimerke fra 1989

Liv og virke

Bakgrunn

Racine ble født i landsbyen La Ferté-Milon i Frankrike. Moren døde 13 måneder etter at han var født, og faren to år senere. Besteforeldrene oppdro ham, og da bestemoren, Marie des Moulins, ble enke, tok hun med seg den ni år gamle Racine til klosteret i Port-Royal des Champs nær Paris.^[17] Klosteret tilbød en grundig utdannelse, så Racine lærte latin og gresk, og leste de greske tragediene på originalspråket.^[17] Skolen var dominert av den strenge religiøse reformbevegelsen kjent som jansenismen,^[18] som nylig var fordømt av kirken som kjettersk.^[17][19]

Siden det franske kongehus mistenkte jansenistene for å være teologisk og politisk nedbrytende, ble Racines livslange forhold til sine tidlige venner og lærere ambivalent, ettersom den ambisiøse kunstneren søkte adgang til det verdslige hoffet.^[17] Racines første stykker var preget av hans sterke forhold til jansenismen. Etter hvert rev han seg noe løs fra dette, før de siste stykkene hans atter ble preget av religionen.^[20]

Dramatiker

I Racines verk kan man notere at han var en skarp skildrer av psykologiske hendelsesforløp.^[20] Han benytter et uttrykksfullt språk, noe som særlig ses i Britannicus (1669), en tragedie om keiser Nero, som i likhet med mange av Racines verk handler om å være kvinne i en mannsdominert verden.^[17]

Racine dyrket teoretikeren Boileaus Art Poétique (1674), bygget på antikk dramaturgi, hentet fra Aristoteles og Horats. Reglene for det fransk-klassiske dramaet var strenge og skulle overholdes før stykket kunne godtas, ikke minst av «solkongen» Ludvig XIV som dramaets øverste beskytter.

For øvrig var Racine Boileaus favoritt blant dramatikerne, ikke bare fordi Racine fulgte konvensjonene hans slavisk, men også fordi flere av Racines stykker bygger på myter hentet fra antikkens Hellas.^[20][17] De er også preget av sterke kvinneskikkelser som i gjennombruddet Andromake (Andromaque 1667). Her benytte Racine en teknikk fra commedia dell'arte der alle elsker noen som elsker en annen, men uten en lykkelig slutt. Racines stykker preges både av den antikke tragediens pessimisme og jansenismens strenge livssyn.^[20] Hans forkjærlighet for tragiske kvinneskikkelser møter vi også i stykket Fedra (1677). Her viser han hvordan han skiller seg fra de andre fransk-klassiske dramatikerne ved å skildre den indre psyke hos et menneske framfor å framstille dem som endimensjonale.^[20]

Racine trakk seg tilbake fra sin karriere som dramatiker 38 år gammel, etter at han sammen med Boileau kom under kongens beskyttelse som kongelige historieskriver.^[17]

Dramatikk skrevet av Racine

• La Thébaïde (1664)
• Alexandre le Grand (1665)
• Andromaque (1667)
• Les Plaideurs («De prosesslystne» 1668), var Racines eneste komedie og delvis basert på Aristofanes' stykke Vepsene, som en elegant satire over samtidens franske rettsvesen.^[21]
• Britannicus (1669)
• Bérénice (1670)
• Bajazet (1672)
• Mithridate (1673)
• Iphigénie (1674)
• Phèdre (1677)
• Esther (1689)
• Athalie (1691)