Sliul

En sliul, også kalt sliel, pril, tust, slegel og banketre,^[1] er et gammelt treskeredskap utformet som et slagverktøy. Tresking er navn for det å få kornet skilt fra aksene det vokste på. Den besto av et skaft, som skulle være omtrent like langt som fra bakken opp til armhulen, og et tykkere trestykke omtrent en tredel så stort. De ble hengt sammen i en ende med en snor. Ved å svinge skaftet opp og ned i en slags sirkelbevegelse, ga en sliulen fart og kraft til å dunke løs kornet fra nekene som var lagt fram.

Stilisert, piskliknende sliul og kort, krokformet hyrdestav var seremonielle symboler for fruktbarhet i Det gamle Egypt.

En sliul, en slags treskestokk til å banke løs korn fra aksene og halmen med.

Sliuler var i bruk til de ble avløst av hånd- eller hestedrevne treskemaskiner. I Norge ble teknologien innført via Hedmark og Trøndelag det første tiåret av 1800-tallet, etter at treskemaskiner i Sverige allerede var tatt i bruk fra 1750-tallet. Fra 1830-tallet hadde enklere hånddrevne treskemaskiner erstattet sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene.^[2] Enkelte steder på Vestlandet var sliulen i bruk fram til korndyrkingen tok slutt på 1950-tallet.

Navnet sliul henger sammen med verbet «å slå».

• 
  Demonstrasjon av tresking på Hadeland folkemuseum.
• 
  Franske bønder som tresker med sliuler, bankeredskap, omkring 1270.
• 
  Tresking med sliul (trösking med slaga) i Västergötland i Sverige 1903

  Foto: Nils-Arvid Bringéus: Arbete och redskap, utgitt 1991
• 
  Franske bønder tresker korn med sliul under en landbruks- og kulturfestival i Bretagne i Frankrike i august 2007.