Stortingsvalget 1973

Stortingsvalget 1973 var et norsk parlamentsvalg som ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Valgdeltagelsen var på 80,2 prosent. Antallet stortingsrepresentanter økte med 5, til 155, ettersom oddetall bidrar til å forhindre stemmelikhet i voteringer. Av de nye mandatene var to i Oslo og tre i Akershus.

Stortingsvalget 1973

9.–10. september 1973
155 mandater på valg, 78 trengs for flertall
Valgdeltakelse	80,24 % av 2,69 millioner stemmeberettigede
Forgrunnsfigur	Trygve Bratteli	Kåre Willoch	Lars Korvald
Parti	Ap	H	KrF
Stemmer	35,3 %	17,2 %	11,9 %
Mandater	62 12	29	20 6
Forgrunnsfigur	Finn Gustavsen	Dagfinn Vårvik	Anders Lange
Parti	Sosialistisk Valgforbund	Sp	Anders Langes Parti
Stemmer	11,2 %	6,8 %	5 %
Mandater	16 16	21 1	4 4
Forgrunnsfigur	Magne Lerheim	Helge Rognlien	Sigurd Allern
Parti	Det Nye Folkepartiet	V	RV
Stemmer	3,4 %	2,3 %	0,4 %
Mandater	1 1	2 11	0
Sittende regjering	Korvald
Ny regjering	Bratteli II
‹ 1969  1977 ›

Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1973

  Sosialistisk Valgforbund

  Arbeiderpartiet

  Senterpartiet

  Kristelig Folkeparti

  Venstre

  Det Nye Folkepartiet

  Høyre

  Anders Langes Parti

Siste apell foran stortingsvalget

Foran stortingsvalget. Oslo 8. september 1973 Røstad, Paul Andreas

Lars Korvalds regjering gikk av etter valget og ble etterfulgt av Trygve Brattelis andre regjering. Bratteli, som hadde gått av etter EF-valget i 1972, var tilbake i regjeringskontorene etter kun ett år i opposisjon.

Politikk

Valgprogram

• [Partiprogram. Stortingsvalg]. Høyre. 1973.
• Venstres arbeidsprogram 1973-1977. Venstre. 1973.
• Valgprogram 1973-77. Sosialistisk Folkeparti. 1973.
• Prinsipp-program for Norges Kommunistiske Parti : Vedtatt på NKPs 14.landsmøte, 2.-4. november 1973. Ny dag. 1974. ISBN 8270090158.

Nye partier og konstellasjoner

Flere partier og valglister stilte til valg for første gang i dette stortingsvalget.^[1] Blant annet hadde EF-striden skapt bevegelser i det norske partisystemet. Sosialistisk Folkeparti, som hadde vært representert på Stortinget fra 1961 til 1969, dannet et valgforbund med Demokratiske Sosialister (AIK), Norges Kommunistiske Parti og uavhengige som fikk navnet Sosialistisk Valgforbund. Dette ble i 1975 til partiet Sosialistisk Venstreparti.^[1]

Anders Langes Parti (senere Fremskrittspartiet) ble stiftet i 1973 og vant representasjon på Stortinget ved første forsøk. Venstre var blitt splittet av EF-striden, og to partier med bakgrunn i Venstre (Det Nye Folkeparti og Venstre) ble representerte på Stortinget etter valget. Samlet gikk imidlertid de to fraksjonene sterkt tilbake. Rød Valgallianse stilte også til valg for første gang som en allianse som blant annet inkluderte det nystartede AKP (m-l).^[1]

Valgresultatet

Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake, og opplevde sitt dårligste valgresultat siden 1930.^[2] Kristelig Folkeparti og sittende statsminister, Lars Korvald, gikk klart frem. Likevel gikk Korvald-regjeringen av, og Arbeiderpartiet tok over makten. Verdens Gang skrev på forsiden morgene etter valget at «Etter et av de mest sviende valgnederlag i Arbeiderpartiets historie må Trygve Bratteli nå danne regjering»^[3], mens overskriften på neste side lød «Taperen overtar»^[4]. Bratteli dannet mindretallsregjering, men var avhengig av støtte fra Sosialistisk Valgforbund for å få flertall i Stortinget.

Andelen velgere som skiftet parti ved valget i 1973, var høyere enn ved foregående stortingsvalg.^[5] Stortingsvalget i Norge i 1973 er omtalt som et av flere «jordskjelvvalg» i Skandinavia i perioden 1970–73.^[6] Ved disse valgene skjedde markante endringer i partisystemene, og valget markerer et skille i norsk politikk. Fra og med 1973 ble flere partier representert i nasjonalforsamlingene, velgerne i Skandinavia ble mindre trofaste og mer villige til å bytte parti fra et valg til et annet, og støtten til de tradisjonelt store partiene ble mindre stabil.^[7]

Det svake valgresultatet og lekkasje av velgere til Sosialistisk Valgforbund bidro til å radikalisere deler av Arbeiderpartiets politikk. Francis Sejersted argumenterer for at denne dreiningen mot venstre var basert på en feiltolkning av valgresultatet i 1973 fra Arbeiderpartiets side. Partiet tolket tapet av velgere til SV som et ønske om en mer radikal politikk. I realiteten var det et konservativt valg, og det første siden 1945 der venstresiden var i mindretall i antall velgere. Arbeiderpartiets steg til venstre lot Høyre innta rollen som ansvarlig forsvarer av sosialdemokratiet, og var videre med å bane vei for høyrebølgen i norsk politikk etter Stortingsvalget i 1981.^[8]

Lars Korvald gikk av som statsminister etter valget i 1973

Nasjonalt

Parti	Stemmer			Mandater
	Antall	Andel (%)	Endring fra 1969 (%)	Antall	Endring fra 1969
Arbeiderpartiet	759 499	35,3	–11,2	62	–12
Høyre	370 370	17,2	–1,6	29	0
Kristelig Folkeparti	255 456	11,9	+4,1	20	+6
Sosialistisk Valgforbund	241 851	11,2	+6,7¹	16	+16¹
Senterpartiet	146 312	6,8	–2,2	21	+1
Anders Langes Parti	107 784	5,0	+5,0	4	+4
Det Nye Folkepartiet	73 854	3,4	+3,4	1	+1
Venstre	49 668	2,3	–7,1	2	–11
Rød Valgallianse	9 360	0,4	+0,4	0	0
Ensliges Parti	5 112	0,2	+0,2	0	0
Norges Demokratiske Parti	2 128	0,1	+0,07	0	0
Kvinnenes Frie Folkevalgte	1 868	0,09	+0,09	0	0
Sámeálbmot Listu	849	0,04	+0,02	0	0
Borgerlige felleslister	128 091	6,0	+2,2	0²	0
Totalt	2 152 204	100		155	+5

¹ Endring i forhold til Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti sammenlagt i 1969.
² Mandater fra borgerlige felleslister fordelt på enkeltpartiene.

De borgerlige felleslistene var:

• Senterpartiet og Venstre i Oslo, Oppland, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark
• Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i Hedmark
• Høyre og Kristelig Folkeparti i Nord-Trøndelag

Statistisk sentralbyrå lager en statistikk over valgresultatet med felleslistene oppdelt på de enkelte partia. Resultatene for disse partia på landsbasis blir da:

Politisk parti	Stemmer i prosent	Endring fra 1969
Høyre	17,4	–2,2
Kristelig Folkeparti	12,2	+2,8
Senterpartiet	11,0	+0,5
Venstre	3,5	–5,9

Valgkretsene

Bergen og Hordaland var for første gang slått sammen til én valgkrets.

Mandatfordeling og endringer fra 1969

Valgkrets	Ap	Sp	H	V	KrF	SV	ALp	DnF		Total
Østfold fylke	4 1	1	1		1	1 1				8
Akershus fylke	3	1	3 1	1	1 1	1 1	1 1			10 3
Oslo	6		5	1	1	2 1	1 1			15 2
Hedmark fylke	4 1	2	1			1 1				8
Oppland fylke	4 1	2	1 1							7
Buskerud fylke	3 1	1	2			1 1				7
Vestfold fylke	3 1	1	2		1 1					7
Telemark fylke	2 1		1	1	1	1 1				6
Aust-Agder fylke	2		1	1	1 1					4
Vest-Agder fylke	2	1 1	1	1	1					5
Rogaland fylke	3 1	1	2	1	2	1 1	1 1			10
Hordaland fylke	5 1	1	3	2	3	1 1	1 1	1 1		15
Sogn og Fjordane fylke	2	2 1	1		1					5
Møre og Romsdal fylke	3	2	1	1 1	2	1 1				10
Sør-Trøndelag fylke	4 1	1 1	2		1	2 2				10
Nord-Trøndelag fylke	3	2		1	1 1				6
Nordland fylke	5 1	2	1 1	1	2 1	2 2			12
Troms fylke	2 1	1	1	1	1	1 1			6
Finnmark fylke	2 1		1			1 1			4
Total	62 12	21 1	29	211	20 6	16 16	4 4	1 1	155 5

Førstegangsrepresentanter

Blant markante politikere som ble valgt som faste stortingsrepresentanter for første gang i 1973, var blant andre Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen.^[9]

Se også

• Liste over stortingsrepresentanter 1973–1977