Tony Curtis

Tony Curtis (født Bernhard Schwartz; født 3. juni 1925 i New York City, død 29. september 2010^[9] i Henderson i Nevada) var en amerikansk skuespiller.

Tony Curtis
Født		Bernard Schwartz 3. juni 1925[1][2][3][4] New York[5] Flower Hospital
Død		29. sep. 2010[1][2][3][6] (85 år) Henderson
Beskjeftigelse		Filmskuespiller, skribent, kunstmaler, fjernsynsskuespiller, skuespiller, militært personell, offiser
Utdannet ved		The New School City College of New York Seward Park High School
Ektefelle		6 oppføringer Janet Leigh (1951–1962)[7] Christine Kaufmann (1963–1968)[7] Leslie Allen (1968–1982)[7] Andrea Savio (1984–1992)[7] Lisa Deutsch (1993–1994)[7] Jill Vandenberg (1998–2010)[7]
Partner(e)		Petra Scharbach
Far		Emanuel Schwartz[8]
Mor		Helen Klein[8]
Barn		Kelly Curtis Jamie Lee Curtis[7][8] Allegra Curtis
Parti		Det demokratiske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Palm Memorial Park Cemetery (2010–)
Utmerkelser		11 oppføringer Henrietta-prisen (1958) Henrietta-prisen (1961) Bambi-prisen (1958; for verk: Den søte duft av suksess) Bambi-prisen (1973; for verk: Gullguttene) American Campaign Medal Asiatic-Pacific Campaign Medal World War II Victory Medal Golden Globe Stjerne på Hollywood Walk of Fame Sitges Grand Honorary Award (2000) David di Donatello-prisen for livslang innsats
Aktive år		1948–2008
Nettsted		https://www.tonycurtis.com/
IMDb		IMDb
Tony Curtis på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Bernard Schwartz, eller Tony Curtis, ble født i en jødisk familie som sønn av Emanuel Schwartz (som senere kalte seg Manuel) og Helen Klein som drev en skredderforretning. Foreldrene kom fra småbyen Mátészalka i Ungarn. Bernard vokste opp i fattigdom, først på Manhattan og senere i et tøft område i Bronx i delstaten New York. Inntil han var seks år gammel talte han bare jiddisch og ungarsk.

Som elleveåring ble han medlem i en beryktet gatebande. Det var på en velgjørenhetsinnretning i kvartalet at han første gangen fikk smak for teater, der han spilte en liten pike i et eventyrstykke om Kong Arthur.

I 1943 meldte Curtis seg til United States Navy og tjenestegjorde på et støtteskip for undervannsbåter. Nærmere krigsslutt ble han alvorlig skadet i en arbeidsulykke.^[10] I 1945 – etter å ha fått pleie og krigen var over – fikk han krigsskadeerstatning og gjenopptok sin avbrutte highschool-studier for en kortere tid.

Tidlig karriere

I ungdomsårene var Curtis med i flere teaterstykker i New York. Han arbeidet også ved Yiddish Theatre i Chicago på tross av at han ikke kunne språket. Han lærte seg manuset fonetisk. Han kalte seg selv B. White i denne perioden.^[11]

Senere karriere

Curtis var mest populær på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. Han har medvirket i over 100 filmer og i flere TV-serier, og gestaltet både dramatiske og komiske rollefigurer. Fra begynnelsen av 1980-tallet konsentrerte han seg mest om sin store hobby som var å male bilder.

Tony Curtis huskes kanskje mest for sin rolle i filmen Noen har det hett. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Curtis spilte også Danny Wilde i TV-serien The Persuaders (på norsk Gullguttene) sammen med Roger Moore i rollen som Lord Brett Sinclar.

I 1998 grunnla han Emanuel Foundation for Hungarian Culture, en organisasjon som skal vedlikeholde synagoger og jødiske gravplasser i Ungarn. Han tilegnet organisasjonen de 600 000 ungarere som døde i Holocaust.

Familieforhold

Tony Curtis var gift seks ganger:

• Janet Leigh (1951–1962) – 2 barn – Kelly (f. 17. juni 1956) og Jamie Lee (f. 22. november 1958).
• Christine Kaufmann (1963–1967) – 2 barn (døtre)
• Leslie Allen (1968–1982) – 2 barn
• Andrea Savio (1984–1992)
• Lisa Deutsch (1993–1994)
• Jill Vandenberg Curtis (1998–2010)

Filmer (utvalg)

• Den søte duft av suksess (1957)
• Vikingene (1958)
• Noen har det hett (Some Like It Hot) (1959)
• Spartacus (1960)
• Når Paris bobler (1964)
• The Boston Strangler (1968)
• Rosemary's Baby (1968) (stemme)
• The Persuaders! (1971–1972) (TV-serien kjent under navnet «Gullguttene» med Roger Moore)
• Mission: Monte Carlo (1974)
• Greven av Monte Cristo (1975)
• Sextette (1978)
• Skyt mesteren (1979)
• Insignificance (1985)
• The Web (1995)