Turanisme

Turanisme (tyrkisk: turancılık) eller pan-turanisme er en ideologi med irredentistiske trekk. Den tilhører de såkalte panbevegelser og legger til grunn et pseudovitenskapelig felles folkeopphav for de tyrkiske folk og for ungarere, finner, estere, mongoler, mandsjuer og jakuter.^[1]

Det spekulative hjemlandet til «turanerne» eller «den turanske rase», med et «turansk» eller ural-altaisk språk og en «turansk» kultur, var «Turan», et mytisk landskap i Sentral-Asia, øst for floden Oxus.

Turanismen prøvde å gjenforene disse folkene til en åndelig og kulturell enhet. Blant en del av ungtyrkerne, har dette vært en mer konkret politisk ambisjon, hva gjelder tyrkiske folkeslag. Turanismen opponerte mot den kulturelle og politiske innflytelsen fra indo-europeerne i vest og sino-tibetanere i øst-Asia. Den oppstod i det 19. århundre som en reaksjon på pangermanisme,^[2] og hentet ideer fra panslavismen.

I mellomkrigstidens Ungarn fremmet Gyula Gömbös, statsminister i årene 1932–36, turanismen som la vekt på ungarernes asiatiske bakgrunn og deres rasemessige fellesskap med ural-altaiske og tyrkiske folk. I Ungarn fantes det egne «prester» som forrettet ved ritualer som hyllet «krigsherren Hadur», fremstilt som en av de gamle ungarernes guder. Også de gamle persere, hettitter, egyptere og sumerere ble forsøksvis inkludert blant ungarernes forfedre.^[3]