Vipe

Vipe (Vanellus vanellus) er en monotypisk art i vipeslekten (Vanellus), som består av 24 arter. Slekten inngår videre i lofamilien (Charadriidae). Vipa regnes som en kortdistansetrekkfugl.

Vipe
«Årets fugl 1994 og 2012»
Nomenklatur
Vanellus vanellus (Linnaeus, 1758)
Synonymi
Tringa vanellus Linnaeus, 1758
Populærnavn
vipe[1]
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Vade-, måse- og alkefugler
Familie		Lofamilien
Slekt		Vipeslekten
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 NT — Nær truet BirdLife International (2017)[2]
Norsk rødliste:
CR — Kritisk truet Artsdatabanken (2021)[3]
Økologi
Habitat:		terrestrisk vadefugl, hekker i kortvokst vegetasjon
Utbredelse:		Palearktis
– hekkeområder   – permanent tilhold   – overvintringsområder

Arten er utbredt i den palearktiske sone og hekker i store deler av Skandinavia, også Norge, der den regnes som fylkesfugl i Rogaland. Time kommune har dessuten vipa som motiv i kommunevåpenet. Arten har ved to anledninger, i 1994 og 2012, blitt valgt til «Årets fugl» i Norge av Norsk Ornitologisk Forening.

Vipa har status som nær truet internasjonalt.^[4] BirdLife Norge har advart mot at arten lokalt har vært i «fritt fall» ganske lenge.^[5] I Norsk rødliste for arter 2010 ble den regnet som nær truet, men i rødlista for 2015 var status oppjustert til sterkt truet. Da ble den norsk hekkebestanden estimert til omkring 15 000-20 000 individer.^[6] I den nye rødlista for 2021 regnes den nå imidlertid som kritisk truet. Endringen følger av reell populasjonsendring.^[3]

Beskrivelse

Vipe blir cirka 28–31 cm lang og veier typisk omkring 128–330 g.^[7] Vingespennet utgjør cirka 82–87 cm og vingene er brede.^[7]

Fjærdrakten har metallisk, glinsende grønn overside, med en svartaktig fjærtopp på hodet og bronsefargede skulderfjær. Vingene er svært brede, spesielt hos hanner i hekkedrakt. Hunnen har mindre tydelig hodetegninger og hvite flekker på strupen. Ikke-hekkende voksenfugl har blast gulbrunt ansikt, kort fjærtopp, samt hvit hake og strupe. Vingedekkfjær og skuldrefjær har lysere brungule kanter. Ungfuglen ligner ikke-hekkende voksne, men har en mer utbredt lys kant på fjærene og et smalere og brunere brystbånd..^[7]

• 
  Vipe har brede vinger.
• 
  Vipe er en dyktig flyver.
• Lyden av vipe.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[8] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[9][10]

Treliste

• Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
  • Charadrii, lofugler
    • Charadriidae, lofamilien
      • Vanellus, vipeslekten, 24 arter
        • V. vanellus, vipe (monotypisk)
        • V. crassirostris, langtåvipe
        • V. armatus, smedvipe
        • V. spinosus, sporevipe
        • V. duvaucelii, elvevipe
        • V. tectus, svarttoppvipe
        • V. malarbaricus, hinduvipe
        • V. albiceps, hvitkronevipe
        • V. lugubris, sørgevipe
        • V. melanopterus, fjellsørgevipe
        • V. coronatus, kronvipe
        • V. senegallus, stripehodevipe
        • V. melanocephalus, flekkvipe
        • V. superciliosus, brunbrystvipe
        • V. cinereus, gråhodevipe
        • V. indicus, brillevipe
        • V. macropterus, javavipe
        • V. tricolor, beltevipe
        • V. miles, maskevipe
        • V. gregarius, steppevipe
        • V. leucurus, sumpvipe
        • V. cayanus, lovipe
        • V. chilensis, bronsevipe
        • V. resplendens, andesvipe

Utbredelse

Vipe er utbredt i nesten hele Palearktis. I Irland, Storbritannia, Benelux-landene, Frankrike og i deler av Spania og Italia, samt i store deler av Tyrkia er vipa tilstede året rundt. Ellers regnes den som en trekkfugl i resten av utbredelsesområdet.^[11]

I tillegg til områdene der arten er tilstede året rundt, hekker den fra Skandinavia og Tyskland (sør til Alpene) i vest og gjennom Russland til Mandsjuria og det det østlige Sibir ved kysten av Japanhavet i øst. I øst overvintrer vipa lenger sør, herunder i Afghanistan, Pakistan, India og det sørlige Sør-Korea og det sørlige Japan. Vestlige fugler trekker sørover til Sør-Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.^[11]

Atferd

Arten trives primært fastmarkssystemer langs kysten og i semi-naturlig mark og våtmark.

Vipa eter hovedsakelig små virvelløse dyr, som meitemark, og insekter, for eksempel tovinger, møll, biller, maur, sirisser og ulike larver, men også litt edderkopper og snegler.^[11]

Eggleggingen foregår fra midten av mars til tidlig i juni. Senest i nord og øst. Arten regnes som sesongmonogam, men av og til er den også polygami. En undersøkelse fra Sørvestlandet i Norge viste at 23–41 prosent av hannene var polygame, med to, av og til tre og hele fire hunner. Undersøkelsen viste også at 50–77 prosent av hannene var monogame, mens hele 0–21 prosent ikke fant seg noen partner. En tilsvarende undersøkelse fra Nordøst-England viste at 30 prosent av hannene var polygame (og at spesielt hanner som var mer enn 2 år ofte hadde flere partnere).^[11]

Hunnen legger typisk 2–3 egg, av og til opp mot fem, og det kan ta opp mot fem dager før selve eggleggingen er over. Inkubasjonstiden varer normalt i 21–30 dager og begge foreldrene deltar normalt i rugingen (men ikke alltid, spesielt ikke der hannen er bigam). Ungene får fjærdrakt etter cirka 33–40 dager.^[11]

• 
  Rede med to nyklekte kyllinger og to fortsatt uklekte egg.
• 
  Vipekyllingene har grå/brun spraglete dundrakt.
• 
  Ungfugl på matsøk.
• 
  Ungfugl på matsøk.
• 
  Viper samles i store flokker etter avl. På bildet er en del av en stor flokk rundt 3000 individer 24. september 2017 i Ystad.