botn

Norsk

Substantiv

botn m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. En hulformet depresjon som er slipt ut i fjell av en isbres øverste del; rund, sirkelaktig fordypning.

Etymologi

Fra norrønt botn.

Uttale

IPA: [bå´t:(ə)n]

Lyd (Oslouttale)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Se også

• bresjø

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein botn	botnen	botnar	botnane	(nynorsk)
en botn	botnen	botner	botnene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

isbredannet depresjon i fjell

engelsk: cirque en(en) esperanto: cirko eo(eo)

spansk: circo es(es), circo glasiar es(es) m

Substantiv 2

botn m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. nederste del i noe

Andre former

• bunn

Etymologi

Fra norrønt botn

Uttale

IPA: [bå´t:(ə)n]

Lyd (Oslouttale)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Antonymer

• topp

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein botn	botnen	botnar	botnane	(nynorsk)
en botn	botnen	botner	botnene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

nederste del av noe — se bunn

Referanser

• «botn» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «botn» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).