kall

Norsk

Substantiv 1

kall n (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. livsoppgave
   • Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare. 
     – Et rimbrev, Henrik Ibsen

Uttale

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.

Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
kall	kallet	kall	kallene	(bokmål/riksmål)
kall	kallet	kall	kalla	(bokmål)
eit kall	kallet	kall	kalla	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Substantiv 2

kall m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. mann (vanligvis eldre); ektemann
2. kvernkall

Uttale

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.

Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein kall	kallen	kallar	kallane	(nynorsk)
en kall	kallen	kaller	kallene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Synonymer

1. gubbe (1)

Verb

kall (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. bøyningsform av kalle