orientering

Norsk

Substantiv

orientering m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. Det å orientere seg; finne frem.
2. (sport) Sport der man løper mellom ulike poster som man finner frem til ved hjelp av kart og kompass.

Etymologi

orientere + -ing

Uttale

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.

Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hokjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
en orientering	orienteringen	orienteringer	orienteringene	(bokmål/riksmål)
orientering	orienteringa	orienteringer	orienteringene	(bokmål/riksmål)
ei orientering	orienteringa	orienteringar	orienteringane	(nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

Avledede termer

• orienteringsløp, orienteringsløper/orienteringsløpar, orienteringskart

Oversettelser

det å orientere seg

engelsk: orientation en(en), briefing en(en)

sport

engelsk: orienteering en(en)