rang

Norsk

Substantiv

rang m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. posisjon i et hierarki

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein rang	rangen	rangar	rangane	(nynorsk)
en rang	rangen	ranger	rangene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Adjektiv

rang (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. ikke riktig, vrang

Grammatikk

Samsvarsbøying (regelrett)
Ubestemt				Bestemt
Entall			Flertall
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
rang	rang	rang	range	range	(bokmål/riksmål/nynorsk)

Gradbøying (regelrett)
Positiv	Komparativ	Superlativ
rang	rangere	rangest	(bokmål/riksmål)
rang	rangare	rangast	(nynorsk)

Referanser

• «rang» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «rang» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.

---

Usbekisk

Substantiv

rang

1. farge

Etymologi

Fra persisk رنگ (rang), fra middelpersisk lng (rang)

Grammatikk

	entall	flertall
nominativ	rang	ranglar
genitiv	rangning	ranglarning
dativ	rangga	ranglarga
akkusativ	rangni	ranglarni
lokativ	rangda	ranglarda
ablativ	rangdan	ranglardan

Uttale

IPA: [raŋɡ]

Beslektede termer

rangdor, ranglamoq, rangli, rangpar, rangsiz, rangvor