Danmarks historie (1814–1848)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Danmarks historie (1814–1848) er preget av to begivenheter som var av stor betydning for demokratiet i Danmark. I 1813 gikk Danmark konkurs og i 1814 tapte Danmark Norge til Sverige ved Kielfreden.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Perioder |
Parlamentarisme og verdenskriger Etterkrigstiden |
Det var et utarmet land som sto igjen etter statsbankerotten, Englandskrigene og tapet av Norge til Sverige. Frederik VI inviterte seg selv med til Wienerkongressen i 1814–15 for å sikre seg så gunstige betingelser som mulig og det lyktes han å få Lauenburg som ble makeskiftet med Svensk Pommern fra Preussen, samt et pengebeløp fra Sverige, som erstatning for tapet av Norge.[1]
I den mellomliggende perioden ble landet rammet av en landbrukskrise samtidig som romantikken blomstret. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 innførte den eneveldige kongen Frederik VI stenderforsamlinger, som imidlertid aldri fikk noen reell makt.
Under Frederik VIs etterfølger Christian VIII oppsto det en bevegelse mot eneveldet og ved hans død var motstanden ikke blitt mindre. Da de tyske nasjonalliberale i hertugdømmene Slesvig og Holstein samtidig ønsket selvstendighet fra Danmark og den kongevalgte regjeringen nølte, gikk en deputasjon til den nye kongen Frederik VII. Han meddelte at han nettopp hadde avskjediget sitt ministerium og ville utnevne en ny samlingsregjering. Eneveldet var avskaffet og treårskrigen brøt ut da hertugdømmene utnevnte sin egen regjering.
Mot periodens avslutning ble eneveldet avskaffet og Danmark fikk en folkevalgt regjering som arbeidet for å utforme en fri forfatning.